Straffetiltakene etter fengslingen av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj er bare de siste i en lang rekke sanksjoner mot Russland: De kom etter annekteringen av Krim, som følge av krigen i Øst-Ukraina, nettangrepene mot valgene i USA og nå sist forgiftningen og dommen mot Navalnyj. Det dreier seg om reiseforbud, frysing av konti i vestlige banker og forbud mot eksport til Russland av ulike teknologiske artikler. Det er snart ikke en eneste i kretsen rundt president Vladimir Putin som ikke er pålagt reiseforbud.
Sanksjonene har vært virksomme siden russerne erobret Krim i 2014. Felles for dem alle er at de ikke har gitt ønskede resultater. Det er det heller ikke utsikt til at de vil gjøre.
[ «Navalnyjs rettferdige kamp mot overmakten må være til inspirasjon.» ]
Det er utenkelig at sanksjoner kan få Kreml og Putin til å oppgi Krim, like lite som de vil la seg presse til å løslate Navalnyj. Det er meget forståelig at vestlige land føler behov for å reagere på den russiske maktpolitikken. Det er lett å innføre sanksjoner. Det er mye, mye vanskeligere å avslutte dem. Ikke minst så lenge man har å gjøre med et stolt og samtidig hensynsløst og brutalt regime som det russiske.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XYZWDPTHU5DZ3C4OVMEWRV7XTU.jpg)
Det er risikosport å være i opposisjon til Putin eller å kritisere den enorme korrupsjonen i kretsen rundt ham. Listen over drap og drapsforsøk er skremmende lang. Forfatteren og journalisten Anna Politkovskaja, tidligere visestatsminister Boris Nemtsov, avhopperen og den tidligere KBG-obersten Aleksandr Litvinenko er de mest kjente i en liste som kan gjøres mye, mye lengre. Og sist ute, Aleksej Navalnyj. Forsøkt drept med den militære nervegiften Novitsjok. At russiske myndigheter benekter dette, og har prøvd å skylde på stoffskifteproblemer eller inntak av dårlig hjemmebrent, stiller i klasse med Komiske Ali, Saddam Husseins siste informasjonsansvarlige. Også han benektet skamløst det som var åpenbart for alle.
Det er lett å innføre sanksjoner. Det er mye, mye vanskeligere å avslutte dem.
— Erik Sagflaat
Kritikken mot behandlingen av Navalnyj er særdeles dårlig mottatt i Moskva. Utenriksministeriets talsperson Maria Zakharova har stemplet dette som utidig og uakseptabel innblanding i Russlands indre anliggender. Så enkelt er det ikke. Russland er medlem av Europarådet. Dermed har landet også forpliktet seg til å følge pålegg fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Der ble den opprinnelige dommen mot Navalnyj stemplet som lovstridig. Nå har domstolen også krevd Navalnyj løslatt. I tillegg har Russland undertegnet konvensjonen som forbyr bruk av biologiske og kjemiske våpen. Omverdenen har dermed all grunn til «innblanding».
[ Biden: Putin må betale for innblanding i USA-valget ]
Gleden over Berlin-murens fall og slutten på den kalde krigen var enorm i årene rundt 1990. Vi trodde på en verden preget av fred, samarbeid og nedrustning. Slik gikk det ikke. Så kan man diskutere hva som gikk galt, og når det gikk galt. Var det da Russland med Putin som president slo inn på en mer autoritær linje etter 90-årenes demokratiske kaos? Eller duket vi for nye motsetninger allerede da NATO-landene startet utvidelsen østover?
Det var i strid med løfter som var gitt under forhandlingene om Tysklands samling. Sett fra Moskva føltes dette som om en fiendtlig allianse rykket dem stadig nærmere. Forsikringer fra NATO om at det ikke er sånn ment, hjelper lite for den som er omringet. Trolig var trusselen om ytterligere utvidelser med Ukraina og Georgia, og frykten for at NATO-skip da kunne få overta gamle og viktige russiske marinebaser på Krim, en viktig årsak til annekteringen.
Artikkelen fortsetter under videoen
I stedet for nedrustning er vi nå inne i en periode med voldsom opprustning. Mer er i vente. Våpenindustrien, som slett ikke gledet seg over slutten på den kalde krigen, har igjen all grunn til å juble.
NATO-landene bruker om lag tolv ganger så mye på sitt forsvar som det Russland gjør. Med en økning til to prosent av brutto nasjonalprodukt, slik det kreves, vil Tyskland og Frankrike gå forbi Russland i forsvarsutgifter. Tallene er ikke uten videre sammenlignbare. Spriket er likevel så enormt at det er relevant å påpeke. Men Russland er fortsatt en betydelig atommakt, og svarer med utvikling av mer moderne og dessverre også mer destabiliserende våpen.
[ Opptrapping satte fyr på forsvarsdebatten ]
Partene føler hverandre på tennene. For Norge betyr det økt spenning i nord med økt russisk marine-aktivitet, stadige manøvrer på Kola og russiske krigsfly i Norskehavet. Norge har svart med å bryte med basepolitikken som siden 1950-tallet skulle holde spenningsnivået nede. Amerikanske bombefly opererer nå fra Ørland, og på Værnes har US-marines fått etablere seg. Når det hevdes at dette ikke er faste baser fordi soldatene skiftes ut, er det vår versjon av Komiske Ali.
Den stadige forverringen av forholdet mellom Russland og Vesten er dypt bekymringsfull. På en eller annen måte er partene nødt til å begynne å bygge ned mistilliten og få avviklet sanksjonene. Det vil kreve vilje, innsats og innrømmelser – fra begge parter. Men man er nødt til å stoppe den stadige forverringen av forholdet. For helt i toppen av en spiral som stadig spinner oppover, ligger det mest skremmende av alt. Krig.