Det går smått, men vi nærmer oss. Om det er 50 eller 100 dager igjen av marerittet vet ingen. Det eneste vi kan være helt sikre på, er at vi vil våkne til en ny krise. Til krisa vi siden mars i fjor har dyttet til side. Den virkelige krisa. Når vi har kvikna til fra influensaen, har vi fortsatt kreften igjen å kurere. Og den lar seg ikke fikse med skjenkestopp og håndsprit.
Det vil bli julebord fra juni av, grisefest og harrytur.
Den krisa vi har fortrengt, og som vi ikke vil tenke ett sekund på når vi endelig skal slippe fri igjen. Friheten som vi sikkert skal markere med høy sigarføring. Det vil ikke stå på mangel på tilbud. Se på flyindustrien som fellesskapet har reddet. Vi hadde tre flyselskap i Norge før koronaen, etter krisa vil vi ha fem og et nytt interkontinentalt selskap. Flere tilbydere vil gi økt konkurranse og lavere priser. Vi kommer til å fly til Paris og London som aldri før og all kapitalen som har hopet seg opp på konto eller i fond skal fyres opp. Det vil bli julebord fra juni av, grisefest og harrytur. Thailand here we come! Fullt fortjent. Det vil bli hemningsløst. Bare vaksinene er satt.
[ På Stortinget kjemper én-kvinne-hæren Une Bastholm en heroisk kamp alene. ]
Klokka tikker. Om ni år skal det globale fellesskapet ha halvert sine klimagassutslipp. Du skal ha bra klokkertro på politikere og markedsmekanismer og elbiler for vestens middelklasse for å mene at det er sannsynlig. Jeg bare minner om prognosene for etterspørselen etter olje. Jo da, elbilene har kanskje bremset behovet for E95, men verden vil likevel handle mer olje fram til 2026. Nå stiger oljeprisene igjen, og det er ikke bare fordi en klønete kaptein har tverra skuta i Suez-kanalen. Men fordi verden er på vei tilbake til normalen. Og det betyr å brenne olje og pumpe CO₂ ut i atmosfæren. Som før.
Torsdag ble regjeringens klimaplan diskutert i Stortinget. Den skulle vært på plass for lengst, og nå endte det i mageplask og uenighet om det viktigste grepet, prising av utslipp. Verken populistene på høyre eller venstre side ville være med. Prisen er for høy. Sannheten er at den er altfor lav skal CO₂-prising kompensere for kostnadene samfunnet har med utslipp. Hvis 2020 var et mål på hva det koster oss å nå klimamålene, burde ikke CO₂-prisen vært 2000 kroner per tonn slik regjeringen legger opp til, men et sted mellom 30.000 og 52.000 kroner, ifølge amerikanske forskere. Etter åtte år tupper den borgerlige regjeringen ansvaret for framtida over til neste regjering. Det sier alt om evnen. Og verre, kanskje noe om reell politisk avmakt.
[ Norske journalister kjemper hver dag hardt for sine middelklasseverdier. ]
Synd med den klimaplanen, folkens, men viktigere for regjeringen er det at finansminister Jan Tore Sanner kan gni seg i hendene over en oljepris som er tilbake 2018-nivå. Ingen grunn til å bremse norsk oljeutvinning, altså. Nybilsalget går strålende, bruktbilsalget enda bedre, hyttene går unna som varme boller. De globale utslippene som gikk ned som koronakonsekvens i 2020 med 7 prosent, er på full fart opp igjen. Klimagevinsten har hatt en utrolig kostnad. Det har kosta oss ekstremt dyrt i arbeidsplasser og penger og liv å nå sju små prosent. Det er oppsiktsvekkende lite med tanke på bråbremsen som ble gjort. Skal vi nå de Parisavtale-målene, må vi ha samme dupp i utslipp annethvert år. Men vi er på full fart på vei tilbake til en livsførsel vi egentlig skulle bort fra, men som ingen nå kan vente med å omfavne igjen. Det går bare ikke.
Denne helga har Miljøpartiet De Grønne landsmøte. Det skal lages ny politikk og man skal samle seg for toppstøtet mot makt i norsk politikk. Det var det de skulle gjort, var det ikke for at koronaen har fått oss alle til å tenke på alt annet enn jobben som venter. Etter valget 2019 var det ikke særlig vågalt å spå at stortingsvalget måtte bli et klimavalg. Det var revolusjon i lufta, MDG var framtidas parti. Lite tyder på at de grønne vil komme i en betydningsfull posisjon på Stortinget. Ikke vil de tas inn i varmen av en rødgrønn koalisjon og ikke kommer de på vippen. Kanskje kommer de ikke inn overhodet. Akkurat nå ser det sånn ut. Typisk nok.
Det sier alt om evnen. Og verre, kanskje noe om reell politisk avmakt.
En ny måling fra Oslo viser at snart seks år i posisjon i hovedstaden har kostet dyrt. På de nasjonale målingene for mars har de grønne bikket under sperregrensa. Partiet selv er ikke bekymra, de vet at de er gode på å mobilisere og drive valgkamp. Det skal bankes på mange dører etter sommeren for at det grønne engasjementet skal nå kritisk masse og kalles en bevegelse. Nå er det mest krampetrekninger. Det er ikke mye kraft i den grønne bølgen, nå som vi trenger den som mest. Et blikk nedover på Europa viser heller ikke spor til voldsomt stor folkelig entusiasme over de grønne partiene. I Sverige har regjeringssamarbeid fungert dårlig, og selv De grønne i Tyskland har slitt under koronaen.
[ Rusreform: Det er ingen skam å snu - selv om man bruker hundre år på det. ]
Kanskje har vi bare plass til en krise av gangen i frontallappen. Men det er grunn til å være bekymret for signalet i MDGs svake posisjon. For mens resten av det politiske Norge (og verden, dessverre) kun snakker om teknologiske løsninger på vår nært forestående katastrofe, aller best illustrert med ideen om å utvinne olje med grønn strøm fra fastlandet, våger partiet å si sannheten. Et vestlig liv slik det leves i dag, kan ikke videreføres bare man bytter ut diesel med batteri.
I regjeringens perspektivmelding loves det kraftig økning i levestandarden fram mot 2060. Vi skal reise like mye, spise like mye kjøtt, ha samme grenseløse frihet og samme tøylesløse forbruk, bare alt er produsert på grønn strøm eller blir del av sirkulærøkonomien. Det som mest sannsynlig må til for å nå klimamålene, vil folk ikke høre og derfor blir mange provosert. Facebook-gruppa «Vi som er totalt imot MDG», totalt altså, har snart 52.000 medlemmer. Ingen liker å høre at de må leve annerledes. Men jeg husker bildet som ble brukt på 90-tallet, om hva som skjer når alle kineserne skal ha kjøleskap. De skulle ikke bare ha det, de ville ha resten av pakka også. Bilene og veiene som må til, utenlandsferiene og livsstilen. Det går ikke.
De skulle ikke bare ha det, de ville ha resten av pakka også. Bilene og veiene som må til, utenlandsferiene og livsstilen. Det går ikke.
MDG sier det som det er. De våger å gå til valg på en annen verden. De avslører livsløgnen vår om at vi kan leve som før. Det er aldri populært. Det er faktisk under sperregrensa upopulært.
[ «MDGs landsmøte har vedtatt at partiet skal støtte moderne kjernekraft som teknologi» ]