Hva om hele byggverket står på leire? Om deler av det felleseuropeiske regelverket vi integrerer i lovverket vårt, ofte til betydelig motstand, er brudd på vår nasjonale stolthet – på selve grunnloven?
For all del: Det er langt fram til en så dramatisk virkelighet. Men det er ikke uoverskuelig langt. Det har skjedd og det skjer store ting i Høyesterett om dagen. Enden på visa kan bli at vi må skrive om Grunnloven. Eller revurdere vårt forhold til EU.
[ EØS-avtalen vil bestå under en rødgrønn regjering ]
Bakgrunnen ligger tre år tilbake i tid. Det er i alle fall et enklere sted å starte denne historien enn å gå helt tilbake til vår tilslutning til EØS-avtalen i 1992.
I mars 2018 stemte Stortinget at Norge skulle slutte seg til EUs tredje energimarkedspakke, kjent som ACER. Senterpartiet, Rødt, KrF og SV stemte imot, resten av partiene for.
Høyesterett slo fast at Nei til EU har rett til å prøve sin sak i retten
Vi har tilsluttet oss en rekke lignende byråer og vedtak fra EU-systemet siden 1990-tallet. Bare de siste årene har vi tilsluttet oss blant annet EUs finanstilsyn og EUs personvernnemnd, til mer (i tilfellet personvernemnden) eller mindre (finanstilsynet) stille aksept fra befolkning og organisasjonsliv.
Men så kom ACER. Og deretter, som vi skal se, EUs jernbanepakke fire.
Det har blitt sedvane at vi tilslutter oss disse EU-byråene og direktivene og forordningene gjennom grunnlovens paragraf 26, annet ledd. Denne åpner for at Stortingsflertallet kan velge å gi «lite inngripende overføring av myndighet» til EU-systemet gjennom enkle flertallsvedtak. Slik har vi holdt på i mange år nå.
Men denne gangen nektet Nei til EU å godta at våre politikere kunne melde nasjonen inn i ACER med simpelt flertall på Stortinget. Organisasjonen tok saken til retten. En så alvorlig sak, argumenterer Nei til EU, som suverenitetsavståelse på et av samfunnslivets kjerneområder, energisektoren, kan ikke avgjøres på en så lemfeldig måte.
Nei til EU hevder at slik suverenitetsavståelse bare kan avgjøres etter Grunnlovens paragraf 115. Den krever tre fjerdedels flertall. Skulle det synet vinne fram, vil Norges forhold til EØS vakle. Det er ikke enkelt å få tre fjerdedels flertall på Stortinget når hele venstresiden og et stort Senterparti er imot hele avtalen, og Frp prøver å finne ut hvor partiet står i saken i vår «globalist»-skeptiske tid.
1. mars slo Høyesterett fast at Nei til EU har rett til å prøve sin sak i retten.
[ Senterpartiets vekst handler om de lange konfliktlinjene i Norge ]
Seieren kan synes liten. Sjansen for nederlag er stor, kanskje overveldende. Det er likevel ingen liten sak. Nå kan motstandere av EU for eksempel kreve at Stortinget utsetter alle framtidige EØS-vedtak til Høyesterett har behandlet ACER-saken – og EUs jernbanepakke fire.
Det er i virkeligheten en potensiell bombe under vårt forhold til EU og selve EØS-avtalen
For det er ikke bare ACER Høyesterett har hatt på bordet i det siste. I fjor høst ba Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet om å få en betenkning fra Høyesterett. Kan Stortinget bestemme at vi skal tilsluttes EUs jernbanepakke fire ved simpelt flertall?
Igjen kan dette høres smått og udramatisk ut. Det er i virkeligheten en potensiell bombe under vårt forhold til EU og selve EØS-avtalen.
En ting er at Stortinget ikke har bedt om en slik betenkning fra Høyesterett siden 1945 (og ja, da handlet det om krigen). Langt mer alvorlig er det at Høyesteretts avgjørelse kan gå i begge retninger.
Om vi tilslutter oss jernbanepakke fire blir Norge med i et nytt europeisk jernbanebyrå. Byrået skal blant annet godkjenne togselskaper som får kjøre på det europeiske jernbanenettet.
Det vil bety en evig anbudspolitikk for norsk jernbane, hevder kritikerne.
Spørsmålet Stortinget vil ha hjelp til å tolke, er altså om en slik avgjørelse kan gjøres etter paragraf 26, annet ledd, altså gjennom simpelt flertall – eller om det vil kreve tre fjerdedels flertall.
Konkret: Er det «lite inngripende overføring av myndighet» å melde nasjonen inn i et europeisk jernbanebyrå med rett til å dømme aktører på norsk jernbane?
Denne læren om «lite inngripende overføring av myndighet» er avgjørende for vårt forhold til EU og EØS-avtalen. Vi overfører mye myndighet, men i små biter av gangen. Akkurat små nok til at det blir «lite inngripende» fra gang til gang.
[ Høyesterett sa ja til Nei til EU ]
Tilhengerne av EØS-avtalen vil vise til at selve avtalen ble godkjent av Stortinget etter Grunnlovens paragraf 115 – altså med tre fjerdedels flertall. Og siden har det blitt politisk sedvane at vi overfører makt i små biter, noe som er akseptert av vekslende stortingsflertall siden.
Høyesterett kan velge å se det slik. Men retten kan også mene at denne politiske sedvanen er på kant med Grunnloven. Høyesterett har lagt spørsmålet ut på høring, og fått sprikende høringssvar fra jussprofessorer og Regjeringsadvokaten.
Som litt ekstra krydder vil det trolig være vanskelig å tilslutte Norge til EUs jernbanepakke fire etter paragraf 115. Den åpner for at vi kan avgi suverenitet på «et saklig begrenset område» til en internasjonal organisasjon som «Norge er tilsluttet». Norge er ikke tilsluttet EU, som kjent.
Da er Europa-politikken i spill. Da må vi endre grunnloven. Eller Europa-politikken
Jernbanepakken gir EUs jernbanebyrå ERA myndighet til å treffe beslutninger direkte mot aktører i Norge. Vanlig praksis i EØS-avtalen har vært å gå via tilsynsorganet ESA, EFTA-organet som skal påse at EØS-landene følger EU-retten, nettopp for å unngå overføring av makt til et organ Norge og andre EØS-land ikke er medlem av.
Om Høyesterett kommer til at paragraf 26 ikke kan brukes til å melde oss inn i EUs jernbanepakke fire, er det dermed vanskelig å se hvordan nasjonen skal få til å tilslutte seg denne felleseuropeiske jernbanepolitikken.
Med andre ord: Da er Europa-politikken i spill.
Da må vi endre grunnloven. Eller Europa-politikken.
Som Regjeringsadvokaten skriver det i sitt høringssvar til Høyesterett: «Hvilken betydning en annen tolkning av Grunnlovens rammer vil kunne ha, er (...) vanskelig å overskue».