Kommentar

Lønnsoppgjør i en bred spagat

Sjelden har lønnsevnen vært mer forskjellig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

15. mars starter årets lønnsoppgjør.

Denne gangen er det et mellomoppgjør hvor det bare forhandles om kroner og ører. Neste år er det hovedoppgjør. Da forhandles det også om innholdet i tariffavtalene. I år er det toppene i LO og NHO som forhandler på vegne av hele medlemsmassen, og det er som vanlig privat sektor som fører an i lønnsoppgjøret.

Korona-pandemien har naturlig nok endret mange av forutsetningene.

Les også: Lønstall for 2020: – Usolidarisk, uansvarlig og uforståelig

Store deler av næringslivet har fått det tøffere. Hoteller, restauranter og flybransjen er hardest rammet. Mange har blitt oppsagt eller permittert. På den annen side gjør dagligvarebransjen det historisk godt. Sjelden har lønnsevnen vært mer forskjellig. Det påvirker naturlig nok også lønnsoppgjøret.

Det er bred enighet om at industriens tåleevne overfor utlandet skal legge malen for lønnsdannelsen ellers i samfunnet. Denne lønnsmodellen har tjent Norge godt siden 1960-tallet. Tirsdag vedtar LOs representantskap, i runde vendinger, kravet for årets lønnsoppgjør. Kravet bør være å sikre kjøpekraften og samtidig heve de lavest lønte. Det vil være både ambisiøst og realistisk å sette slike mål for oppgjøret.

Å kreve økt reallønn vil være å spenne buen for høyt.

Les også: «Kortere arbeidsdag vil gjøre vondt verre»

Den store utfordringen er det faktum at mange av bedriftene som nå sliter på grunn av koronakrisen, kjennetegnes ved at de ansatte har relativt lav lønn. Et lavlønnstillegg i årets oppgjør kan bli dråpen i ølglasset som fører til konkurs. Samtidig er det lavtlønte i matbutikkene som bør få sin rettmessige del av kaka. Matvarebaronene må ikke få tjene seg enda rikere på at ansatte i deres butikker har stått på ekstra i disse koronatider.

Resultatet av fjorårets lønnsoppgjør danner naturlig nok grunnlaget for årets oppgjør. Den jevne industriarbeider fikk 2 prosent mer i lønn. Dermed ble det økt reallønn siden prisene bare steg med 1,3 prosent. Varehandel, finans og transport ble de store lønnsvinnere. Også direktørene forsynte seg godt av kaka. De økte lønna med 2,8 prosent i snitt.

Det lyder hult å høre sjefene mane til moderasjon når de selv ikke klarer å holde seg i skinnet.

Les også: Dagpenger, lønn og pensjon – dette blir de viktigste politiske sakene i 2021

De ansatte i staten og helseforetakene har kommet tapende ut av 2020. Årsaken er at andre grupper har fått mer enn de 1,7 prosentene som ble anslått som ramme gjennom det såkalte frontfaget i industrien. Det er høyst forståelig at eksempelvis sykepleierne føler seg lurt.

På denne bakgrunn blir det ventelig en intern oppvask i fagbevegelsen når det foreligger mer detaljert statistikk fra fjorårets oppgjør. Fellesforbundets leder Jørn Eggum hevder på sin side at hans medlemmer innen frontfaget har fått mindre enn de to prosentene som omfatter hele industrien.

Nå gjelder det imidlertid å se framover.

For at vi skal få mer å rutte med i år, må lønningene øke mer enn prisene. Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene anslår at prisene vil øke med 2,6 prosent i 2021. Dette er altså det magiske tallet som LO-leder Hans-Christian Gabrielsen sikter mot når han møter NHO-sjef Ole Erik Almlid neste måned.

Hvert år sier vi at det blir tøffe forhandlinger. Men i år spriker spagaten bredere og i flere retninger. Da blir det ekstra vanskelig å samles om kollektiv fornuft.

Kjell Werner

Ansvarlig redaktør i Avisenes Nyhetsbyrå (ANB)

Mer fra: Kommentar