2021 er nærmere enn du tror

Fordelingen av politiske verv er for viktig til å overlates til politiske partier.

Det er på tide å tenke på neste stortingsvalg.

Jeg innser at det kanskje føles litt tidlig. Det er tross alt nesten halvannet år igjen til vi skal stemme. Dessuten er det snart sommerferie, i mellomtiden skal vi feire jul og påske, og vi skal følge med på et ikke helt ubetydelig valg i USA.

Ja, og så er det selvsagt lov å være litt distrahert av global pandemi og ditto økonomisk nedgang.

Les også: Zuckerberg mener Facebook kan stanse innblanding i det amerikanske valget

Likevel bør du følge litt med på hva som skjer. Fordi de fleste av våre politiske partier har så smått begynt prosessen med å velge hvem som skal stå på sine stortingslister fram mot valget i 2021.

Dette er faktisk ganske viktig. Selv om det til syvende og sist er du og jeg som legger stemmeseddelen i urnen, er utformingen av partienes nominasjonslister helt avgjørende for hvem som til slutt havner på Stortinget.

I en del tilfeller er det faktisk slik at det nesten er umulig for noen ikke å komme inn på Stortinget dersom de har klart å skaffe seg riktig plass på riktig liste. Det hviler dermed et enormt ansvar på partiene. Et ansvar de dessverre ikke alltid forvalter på en særlig god måte.

Avsløringene som kom under MeToo-kampanjen, er grelle eksempler på hva jeg mener.

Se bare på saken til Høyres stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise. Mellom 2013 og 2017 ble det varslet om oppførselen hans ikke mindre enn elleve ganger. Varslene var av varierende alvorlighetsgrad, men den groveste saken var svært ille.

I 2014 ble han, som eneste voksen på en fest, bedt om å passe på en beruset 16-åring som ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Han valgte heller å ha sex med jenta, som i etterkant har uttalt at dette ikke var noe hun ønsket, men at hun ikke var i stand til å si verken ja eller nei, og ikke husker mye av det som skjedde.

Riises oppførsel var godt kjent i Unge Høyre. Faktisk så godt kjent at minst ett fylkeslag i organisasjon sa fra om at han ikke var velkommen på deres årsmøte. Likevel ble han nominert på stortingslisten til valget i 2017, og Unge Høyre drev valgkamp for ham via sine offisielle kanaler.

Han var altså ansett som for problematisk til å komme på enkelte av organisasjonens egne arrangementer, men ikke for problematisk til å bekle et av landets høyeste tillitsverv.

Kommentar: Soner du en straff?» Da dette spørsmålet kom fra TV 2s Gerhard Helskog, var det nok

Tilsvarende drøy er saken til Ulf Leirstein, som nå sitter som uavhengig representant på Stortinget etter å ha meldt seg ut av Fremskrittspartiet. I 2018 kom det fram at Leirstein gjentatte ganger hadde sendt hardporno til unge, mannlige partifeller, blant annet til en 14 år gammel gutt.

Også Leirsteins oppførsel var kjent i partiet. Frps tidligere stortingsrepresentant Jon Gåsvatn hevder han prøvde å varsle partileder Siv Jensen i 2012, men at han raskt ble avbrutt.

Gåsvatn har forklart til VG at Jensen respons var: «Ikke si noe mer. Jo mindre jeg vet jo bedre, og det forstår du».

Leirsteins overtramp begrenset seg heller ikke til e-post. Faktisk måtte Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon be ham om å forlate sommerleiren deres i 2012 på grunn av upassende oppførsel. Leirstein hadde ikke engang nok tillit til å få bli på ungdomspartiets sommerleir, men tydeligvis nok tillit til å bli nominert til landets lovgivende forsamling i etterkant. To ganger.

Det er viktig å forstå at dette ikke bare er en MeToo-problemstilling. Det har nå gått over et år siden Stortingets administrasjon politianmeldte Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal for juks med reiseregninger. Kort tid etter at det ble avdekket uregelmessigheter med reiseregningene hennes, meldte Aftenposten at hun tidligere hadde måttet slutte i en lederjobb grunnet økonomisk utroskap.

Dette var kjent for deler av partiet da nominasjonsprosessen foregikk, men likevel valgte Rogaland Arbeiderparti å nominere henne på en antatt sikker plass før stortingsvalget i 2017.

Det er viktig å understreke her at verken at Liadal, Leirstein eller Riise er straffedømt.

Men det er like viktig å understreke at når det gjelder hvem som skal inn i landets lovgivende forsamling, burde vi stille en vesentlig høyere standard enn «ikke straffedømt».

Sist må også Fremskrittspartiets stortingsrepresentant fra Hedmark, Tor André Johnsen, nevnes. I 2015 kom det fram at Politiets sikkerhetstjeneste måtte advare Johnsen mot å pleie sosial kontakt med det de mente var russiske etterretningsoffiserer.

Tilliten til Johnsen på Stortinget var så tynnslitt at han i en periode ikke fikk dra på komitéreiser i utlandet alene. I Hedmark Frp nøt han høyere tillit. Han var partiets listetopp i 2017-valget.

Disse sakene reiser noen spørsmål: Hva skal egentlig til for at partiene lar være å nominere noen?

Hvis det ikke er nok å forgripe seg på partifeller, drive økonomisk utroskap eller pleie kontakt med russisk etterretning, hva er da nok?

Og ikke minst: når disse sakene ikke var nok til at partiene selv tok grep, hva slags skjeletter finnes fortsatt der ute i partiskapene?