Kommentar

Taxisjåføren – mer enn en tjener

Et samfunn er et felleskap som må oppsummere personlige holdninger i lover, regler og normer.

Vi lever ikke av andres arbeid – vi lever av hverandres arbeid. Det er en helt grunnleggende forutsetning i den norske samfunnsmodellen. Vi er på sett og vis hverandres tjenere.

Men ingen – ingen – skal kun være tjener for andre.

Alle skal ha rett på et eget, fullverdig liv, gjerne med familie og barn. Da må man kunne leve av arbeidet sitt.

Denne forståelsen av likeverd og rettferdighet har Arbeiderpartiet og fagbevegelsen forsøkt å hamre inn gjennom hele sin historie. Historien har vist at det ikke er en kamp som vinnes en gang for alle. Den diffuse forestillingen om at noen andre kun er til for å tjene «oss», lever i beste velgående.

Også i landets Frp-støttede regjering.

Les også: Glenn har kjørt drosje siden 1976 og frykter ny lovendring: – Publikum blir rundlurt (+)

Frislippet i taxinæringen er et dagsaktuelt, grelt eksempel. Ikke bare vil det svekke tilbudet i distriktene og trolig gjøre det dyrere for kundene. Grepet er nærmest skreddersydd for å gjøre det enda vanskeligere å leve av taxikjøring, på tross av lange arbeidsdager.

Hvor mange av de som har trumfet dette gjennom, har sett på taxisjåføryrket som aktuelt for seg og sine barn, satt seg inn i hvordan en arbeidsuke ser ut, hvor mange timer du venter for å få turer som i sum sikrer inntekt?

Hvor mange minutter er brukt på å skjønne at noen har en pappa eller mamma som kjører taxi?

Høyres folk sier at bare det kommer mange nok inn i konkurransen, vil det skje teknologisk fornyelse og prisene vil falle. Det er nyliberal nytale. En sikker spådom er at vi vil få, som svenskene og finnene før oss, såkalte «frikjørere» – løsarbeidere – som tar økter når det er nok kunder.

Det vil med sikkerhet føre til frafall av de som har taxikjøring som yrke – og over tid, et samlet sett dårligere tilbud til passasjerene, enten de skal ha drosje i byen eller i distriktene.

Jernbanen er et parallelt eksempel.

Som med frislippet i taxinæringen, begrunnes oppsplittingen, konkurranseutsettingen og eksplosjonen i antallet høytlønnede direktørstillinger med nytale av typen «innovasjon til beste for kundene».

Også her ignoreres erfaringene fra andre land, som viser at tilbudet verken blir bedre eller billigere. Også her blir entydige og kraftfulle protester fra vanlige yrkesaktive feid til side. Det handler om en nedlatende holdning til både arbeidsfolk og historisk erfaring.

Svekkelsen av arbeidsmiljøloven er uttrykk for det samme.

Les også: «Et salig kaos for oss kunder, og et 'race to the bottom' for sjåfører som prøver å leve av det»

For ikke å glemme sendrektigheten og trasset i møte med sosial dumping-problematikken i byggebransjen og andre utsatte næringer. Erna Solberg omtalte stortingsvedtaket om innleiebegrensninger som sitt største nederlag i 2018.

Da er det heller ikke rart at det samme høyreflertallet ikke løfter fingeren for å øke organisasjonsgraden, men tvert imot gjør det stadig dyrere å være fagorganisert, noe som igjen svekker fagorganisasjonenes evne til å stå opp for arbeidsfolks rettmessige krav på økonomisk trygghet og forutsigbarhet.

Wizz Air-sjefens beskjed om at fagforeninger og tariffavtaler ikke hører hjemme i hans selskap, var rene ord for pengene.

Reaksjonene var et sunnhetstegn for Norge: Vi vil ikke ha det sånn.

Dette skjønte Erna Solberg, som fra Stortingets talerstol sa at hun personlig ikke ønsket å benytte seg av dette selskapets tjenester. Men det holder ikke hva vi gjør hver for oss.

Et samfunn er et felleskap som må oppsummere personlige holdninger i lover, regler og normer. Her svikter høyresiden. Solberg-regjeringens eksplisitte anerkjennelse av det uorganiserte arbeidslivet er Wizz Air-språk, oversatt til norsk.

Taxisjåfører, konduktører, bygningsarbeidere og kabinansatte deler status og situasjon med mange andre yrkesgrupper. De utfører arbeid som er helt nødvendig for samfunnet.

For deg og meg.

Les også: «Å ønske selskaper som Uber velkommen, er et ja til løsarbeidersamfunnet»

De blir ikke rike av sitt arbeid, noe de heller aldri har forventet. Men de lever i et land der de har grunn til å forvente respekt fra øverste politiske hold.

Formuesskatten er en sak som viser hvordan høyreflertallet ter seg overfor dem man virkelig har respekt for.

De store kuttene kom med det samme høyreregjeringen tok over. Når regjeringen nå frykter at tiden renner ut, foreslår den nye kutt. Mens taxisjåførene har argumentert veldokumentert, tungt og lenge, uten å bli hørt, kreves ingen slik begrunnelse fra de mest formuende. Tiden er overmoden for et skifte, med Arbeiderpartiet tilbake i landets ledelse. Noen har nemlig en pappa eller en mamma som kjører taxi. Vi trenger en regjering som skjønner dette.