Evakuerte redaktører med 80 års mellomrom

Onsdagen hadde vi allmøte for å informere om hvordan vi forholdt oss til koronaviruset og smittefare. Vi så for oss frivillig mulighet for hjemmekontor i løpet av uka etter, men ville teste det tekniske først. Torsdagen var det nytt allmøte. Da var koronasituasjonen og myndighetenes anbefalinger endret. Fra fredagen den uka jobbet alle hjemmefra. Nå er det blitt den nye hverdagen.

Om noen år vil kanskje noen si at vi har vært med på pressehistorie. Vi har i alle fall produsert nyheter under forhold og i en situasjon som ingen andre har prøvd før oss. Sånn var det definitivt også for de redaktørene som skrev de første nyhetene om den tyske invasjonen 9. april 1940, for ganske nøyaktig 80 år siden. Våre aviser, Dagsavisen (Arbeiderbladet), Rogalands Avis (1ste Mai), Fremtiden, Demokraten og Moss Dagblad (Moss Arbeiderblad), har kanskje de aller mest fascinerende krigshistoriene av alle norske aviser.

• Arbeiderbladet ble ledet av Martin Tranmæl som samtidig var Arbeiderpartiets kanskje sterkeste mann. Han måtte rømme fra redaktørkontoret allerede på formiddagen 9. april 1940. Deretter ble han med på flukten sammen med regjeringen. En av avisas sentrale medarbeidere fra den gang, den unge tyskeren Willy Brandt, ledet arbeidet med motstandsaviser fra eksil, på oppdrag fra Tranmæl, og returnerte til hjemlandet som Arbeiderbladet-korrespondent under Nürnberg-rettssakene mot nazitoppene i 1945 og 1946. Så ble Arbeiderbladet-journalisten borgermester i Berlin og kansler i Vest-Tyskland, og en av de aller viktigste for gjenbyggingen av Tyskland og Europa.

• Fremtidens redaktør Henry Karlsen skrev det første oppropet mot naziregimet allerede den dagen krigen kom til Norge. To dager senere ble drammensavisa distribuert i ekstraopplag til hele Oslo, med den berømte forsiden «Regjeringa Nygaardsvold er landets eneste lovlige regjering». Den avisa ble symbolet på de få i pressen som sto opp mot okkupasjonsmakten. Karlsen ble arrestert i redaksjonslokalene mens nazistene også kastet statuen av hans forgjenger, Torgeir Vraa, i Drammenselva.

• 1ste Mais redaktør Trond Hegna forfattet det neste store angrepet på tyskerne da han i september 1940 skrev teksten «Ingen nordmann til salgs», og satte den på avisas førsteside. Hegna ble arrestert, den aktuelle utgaven inndratt og avisa stanset, men artikkelen ble spredt illegalt fra Stavanger til hele landet. I historiebøkene anses Hegnas kommentar som starten på det folkeopprør som etter hvert ble til en organisert motstandsbevegelse.

• I styrepapirene fra høsten 1945 i Demokraten kommer det derimot fram en mindre ærerik, men like fullt interessant redaktørskjebne fra krigen. Den ene setningen om en redaktør som satt fra 1911 til 1943, er også en del av vår felles krigshistorie: «Da redaktør P. Moe-Johansens holdning under krigen var sådan at det ikke kunne være tale om å ansette ham påny …».

• Moss Dagblad var for øvrig den første avisen i Norge som ble angrepet av nazister. Det skjedde allerede i 1933, da lokalene ble tilgriset med hakekors og tjære.

• Samme år var Fremtidens daværende redaktør Torgeir Vraa den første norske redaktøren som virkelig advarte mot tyskernes nyvalgte kansler. Mens borgerpressen hyllet Adolf Hitler som Tysklands redningsmann, skrev Vraa at «denne mannen vil ødelegge Europa».

Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

I ettertid ser vi hvor spesielt alt dette var, men da det foregikk var det selve hverdagen. Noen steder beskrives den merkelige stemningen rett etter frigjøringen. Unntakstilstanden var brått borte. Nedlagte aviser skulle fylles med medarbeidere og innhold igjen. På den ene siden er det skildret at man sto i Arbeiderbladets redaksjon og hilste på gamle venner. Enkelte følte det nesten som at de bare hadde vært på ferie i noen uker. På den andre siden var det medarbeidere som hadde mistet venner og kolleger og som selv hadde sittet i både fengsel og konsentrasjonsleirer. Fem år hadde forsvunnet fra livene til dem som tross alt var så heldige at de hadde overlevd.

I Arbeiderbladet i Oslo var Martin Tranmæl, selve Ap-høvdingen, trolig sammen med Willy Brandt, på plass allerede dagen etter frigjøringen. Han hilste på medarbeidere i lokaler der naziavisen Fritt Folk hadde vært produsert helt til det siste. En byste av Vidkun Quisling måtte bæres ut før de ansatte tok plass ved skrivemaskinene.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Torolf Elster, som senere ble kringkastingssjef, hadde jobbet tett med Brandt rundt den illegale avisen «Håndslag» og var blant de første tilbake til Oslo. Han skriver følgende i boka «De merkelige år»: «Neste morgen var de første fra Arbeiderbladet på plass i sin avis. Dørene ble brutt opp, øde kontorer fortalte om hurtig oppbrudd. Manuskripter lå ennå på skrivebordene, piper i askebegrene. Bare Quisling og Hitler var igjen, fra veggene så de ned på restene av en storhetstid, geværer og hundrevis av tomme brennevinsflasker».

Riktig sånn blir det nok ikke for oss når vi, forhåpentlig om ikke så altfor lenge, vender tilbake fra koronakarantener og hjemmekontor til våre forlatte redaksjonslokaler. Men kanskje skal vi også tenke gjennom hvor ekstraordinære dager vi tross alt har vært gjennom?

En gang om dagen snakker jeg med Dagsavisens styreleder og klokka 10.30 drodler jeg på videochat med de redaktørene som skaper felles innhold og meningsstoff for alle våre aviser og utgaver. Med alle ansatte chatter vi løpende på en annen teknisk løsning, Slack. Der deles bilder av det vi driver med, og vi kommer med oppmuntrende råd og gode historier til hverandre. Følelsen av samhold oppleves sterk.

Våre tips: 30 aktiviteter å gjøre hjemme med barn (+)

I min rolle som styreleder i Norsk Presseforbund har jeg ledet styremøter med de største bransjeaktørene over videoløsningen Microsoft Teams. Internt i Mediehuset Dagsavisen snakker jeg to ganger daglig over en annen videoløsning, norske Whereby, med redaktørene våre i Oslo, Drammen, Fredrikstad og Stavanger.

Noen ganger er møtedeltakerne i videokonferansene ute på trilletur med små barn. Andre ganger klatrer ungene på dem foran PC-en. Mens jeg var i gang med skrivingen av denne kommentaren, ble jeg vitne til at min kollegas fireåring brakk et sjakkbrett. Akkurat nå føles det bittelite, men om 80 år kan det være en del av en større historiefortelling fra da hele verden gjorde sitt ytterste for å kombinere arbeids- og familieliv i kamp mot pandemien.

Det minner meg på kvinnesakspionéren Fernanda Nissen, Norges første kvinnelige redaktør, også det i vår avis. I Elsters bok står det nevnt i en bisetning at hun døde av spanskesyken. Som Einar Gerhardsen sa da han i samme verk oppsummerte vår avishistorie: «Det gjelder vel for hele den norske pressen at den har mange fengslende trekk, men tro om noen avis har en mer beveget, en mer gripende historie enn Arbeiderbladet». God påske!