Vår avhengighet av sosiale medier er et psykologisk eksperiment ingen har kontroll på og ingen vet utfallet av. I hvert fall ingen ansvarlige aktører, de som sitter med mest kontroll er de som blir styrtrike på å gjøre oss mest mulig avhengig – inkludert våre barn.
Digital avhengighet er for lengst blitt et samfunnsproblem, men hva kan vi gjøre?
I 2018 har ni av ti norske tiåringer en smarttelefon. Barn i tolvårsalderen rapporterer å bruke fire timer daglig på appen Snapchat. Det er 28 timer i uken.
De ferske PISA-resultatene viser at norske barn leser mindre, men skjermbruken øker. Søvnproblemer og konsentrasjonsvansker er i flere undersøkelser knyttet til sosial nettbruk.
Hvorfor setter vi ikke på nødbremsen?
Sosiale medier tilbyr enhver person muligheten til å bygge opp sine egne selvdyrkingsaltere, hvor bekreftelse og tilhørighet avgjøres i form av tomler, hjerter og andre ganske primitive, men psykologisk effektive effekter.
Fiendtlig gruppedynamikk trigges vanvittig i måtene sosiale medier er bygd opp på. Sannhet og propaganda eksisterer side om side, konfliktskapende og fryktskapende budskap belønnes med spredning og mer nøkternt og informativt budskap drukner.
Grov vold og hatytringer er ikke bare lett tilgjengelig, det ruller inn i «news feeden» sammen med komiske videoklipp og kattebilder.
Noen voksne vil muligens tenke – ikke i min feed – her er det mest strikkeoppskrifter og skrytebilder av middager. Da må man huske at dagens unge lever i en helt annen transnasjonal virkelighet, enten om man selv har bakgrunn fra flere deler av verden eller om man har fått digitale bekjentskaper gjennom gaming og annen aktivitet.
Så lenge dynamikken og psykologien på sosiale medier fungerer slik den gjør i dag, er det nesten umulig å bekjempe gruppebasert frykt og hat.
Minoriteter lider spesielt under at propaganda og konspirasjonsteorier blir belønnet av internettgigantenes algoritmer. Selskaper som Facebook hevder de bruker enormt mye ressurser på å bekjempe ekstremisme på deres plattformer, men det hjelper lite når hele dynamikken på sosiale medier er polariserende og potensielt radikaliserende i seg selv.
Barn lærer selvfølgelig sine digitale vaner fra oss voksne. For hvordan skal vi lære barna om ansvarlig bruk av smarttelefoner og nettbrett når vi voksne selv har mange timers gjennomsnittlig bruk hver dag?
Ifølge en undersøkelse utført av Respons Analyse (2018), er det foreldre med barn under 16 år og unge under 30 år, som er mest mobilavhengige.
Hele to av tre barneforeldre opplever seg avhengige av mobilen. Det betyr blant annet at over 72 % av oss barneforeldre tar med seg mobilen på do og 79 % tar med mobilen til sengs. Hva slags signaler sender det barna våre?
Hva gjør det med våre nære relasjoner, ikke minst parforholdet – når man konstant opplever å møte en partner med nesen i mobilen?
Det er nettopp denne avhengigheten som burde få oss til å reagere, og sette inn tiltak. Både på et personlig plan, men også på et samfunnsnivå.
Digitaliseringsminister Nikolai Astrup har gått ut og bedt foreldre holde barn unna smarttelefoner før de begynner på ungdomsskolen, men det er ikke nok.
Klarer foreldre å stå imot det enorme presset som særlige ulike sosiale medier legger på barn og unge, og deres sosiale liv? Er man ikke med der det skjer, er man nærmest sosialt død – eller i det minste svært utsatt for sosial utestenging.
Sosiale medier får frem det verste i oss voksne, eller gjør oss til drittsekker, som Jaron Lanier, forfatteren av boken «Ti grunner til å slette sosiale medier nå» skriver.
Alt dette til åpent skue for barna fra de er store nok til å lese. Verdens mektigste mann hetser åpent og hyppig sine meningsmotstandere fra Det hvite hus, og sprer løgner over en lav sko.
Hvordan skal vi klare å overbevise barna våre om at den subtile mobbingen og utfrysningen som foregår på digitale plattformer barn og unge samles, er ugreit?
Lanier tar altså til orde for å slette sosiale medier helt, noe som kanskje vil være urealistisk for de fleste av oss.
Mange er avhengige av sosiale medier i jobbsammenheng, mange har stor glede av å kunne holde følge og ha kontakt med familie og venner som bor langt unna.
Mange former for samfunnsengasjement foregår i stor grad på sosiale medier. En såkalt «digital detox» er kanskje mer overkommelig. «Digital detox» er blitt en internasjonal trend, for å kutte ut eller ned på sosiale medier og annen digital avhengighet i en tidsbegrenset periode, for slik å få kontroll over bruken og ikke minst gjenvinne kontakten med «det virkelige liv».
Det kan handle om å kutte ut digitale flater i ferien, som i jula, eller ha egne perioder i døgnet, som er totalt fritt for mobil, pc og nettbrett.
Årsakene som Lanier løfter frem for å avslutte våre kontoer på sosiale medier, bør vi alle reflektere over og ha en bevissthet på.
Avhengighet er en side, men det er også alvorlig hva så utstrakt bruk av sosiale medier gjør med oss som mennesker, samfunn og demokrati.
Sosiale medier får frem våre verste sider – narsissistisk og empatiløs atferd er akseptert på sosiale medier på en helt annen måte enn hva som er innenfor normene «IRL» – in real life.
En term som for øvrig gir stadig mindre mening, da såpass mange av oss lever så store deler av våre liv foran skjermer. WHO gikk tidligere i år ut med anbefalinger om null skjermtid for små barn, norske helsemyndigheter må også på banen!
