Skisse skrevet i sand

Erna Solberg stilte kabinettspørsmål til sin egen regjering. Fredagens statsministermanøver midt i beste taco-tid må gå rett inn som pensum på statsvitenskap. Fra før er det jo kjent at man stiller et slikt spørsmål til opposisjonen, men nå kan man altså gjøre det overfor sin egen flertallsregjering.

Nå er ikke kabinettspørsmål ukjent for Solbergs borgerlige venner. Både Kåre Willoch i 1986 og Kjell Magne Bondevik i 2000 prøvde seg uten hell. Bensinavgift og gasskraftverk gir jo en slags historisk og tematisk parallell til vår tids kriseregjering. Det endte den gang med krise og avgang. Det oppsiktsvekkende for dette stadig mer spesielle norske regimet er at man foran åpen mikrofon må true sine politiske venner til samarbeid. Statsvitere, det er bare å begynne å skrive. Det er politisk historie.

Høyresidens høye beskytter og kronikør, Civitas Kristin Clemet, har allerede gjort noen forsøk på å beskrive dynamikken i denne regjeringen. Men i etterpåklokskapens klare lys, må det kunne sies at hun ikke har levert noen fasit eller endelig dom i sin analyse av Solbergs håndverk. I november i fjor skrev hun i Aftenposten: «Solberg leder regjeringsarbeidet annerledes enn flere av statsministrene før henne har gjort. Hun er opptatt av at Regjeringen skal være ett lag som står sammen om alle viktige beslutninger. Formelt sett gjør alle regjeringer det. Men Solberg er opptatt av at dette også skal være reelt».

«Annerledes» er sikkert og visst. «Ett lag» framstår noen måneder etter som en rimelig forrykt påstand. Clemet skrev videre: «I Solbergs regjering er det også færre omkamper og færre muligheter til å «anke» beslutninger enn det var i Jens Stoltenbergs regjering». Vel, jeg tror sannheten er betydelig nærmere at landet har den svakest fungerende regjering på mange år. Kanskje siden 1960-tallets famøse bæring av staur. Den gang ble statsministeren avbildet i underbuksa. Solberg har ikke særlig mange flere plagg å gjemme seg bak etter den siste uka.

Kanskje gikk det som det måtte gå, og som Dagsavisen også spådde: Såpedramaet vil ende med at regissør Solberg får det hele i havn. Noen magiske oljemilliarder drysses over det hele. Alle partiene vil møte blitslysene som vinnere. Og Venstre vil kunne ha som punchline at klimaet har bedre av at Venstre er med enn utenfor regjering. Tross alt.

Og Frp? Ja, de kunne feire, de kunne juble. Som justisministeren Jøran Kallmyr sa det på Twitter: «Tenk at vi endelig kan få til å redusere bompengetrykket. Dette har vi drømt om, og kjempet for siden den første bomringen rundt Oslo oppstod». Seks år med samferdselsminister og finansminister, ansvarlig for Nasjonal transportplan til 1000 milliarder der bompenger har vært nøkkelen? Virkeligheten betyr ingenting.

Rent bortsett fra at det er galskap å legge bedre til rette for biltrafikk og mulig trafikkvekst i en tid da kloden koker, er ikke kompromisset de fire har kommet fram til så galt. Det store, forvirrende spørsmålet er hvorfor man måtte la kaoset råde i månedsvis, trykket få bygge seg opp en hel sommer, og et regjeringseksistensielt drama råde i en hel uke, for at man skulle bli enige? Man har allerede en plattform, en forpliktelse, og man er dager unna en budsjettkonferanse der disse spørsmålene burde vært diskutert i ro og mak. Svaret ligger i lederskapet som er utvist.

Det springende punktet er selvsagt nullvekstmålet. Trine Skei Grande lovet at senking av bomprisene ikke ville bety mer trafikk inn til byene. Det gjenstår å se. Opposisjonen j er ikke i tvil om at Venstre nå har lagt til rette for mer bil. Kollektivtilbud er komplisert og tar tid å bygge ut, kutt i bompriser virker umiddelbart. Som bensin i en forbrenningsmotor. Det er høyt spill. Men hva annet skulle Skei Grande gjøre?

Utenfor regjering er hun mest sannsynlig ferdig som Venstre-leder. Hva skulle KrFs Kjell Ingolf Ropstad gjøre? Regjeringsdeltagelsen har barbert bort halve partiet og satt strek for partiets troverdighet som sentrumsparti. Og Siv? Ute av regjering ville hennes posisjon vært truet, og veien ville ligget åpen for Sylvi Listhaugs høyrefløy . Og for Ernas del er hennes politiske ettermæle i potten. De fire er bundet sammen i et skjebnefellesskap.

«En dårlig måte å jobbe på. Vi må skjerpe oss», sa Trine Skei Grande fredag kveld, og kalte prosessen fram mot løsning for selsom og slitsom. Forholdet mellom Venstre og Fremskrittspartiet var dårlig og har blitt betydelig verre den siste uka. Kulturforskjellen er enorm, og nye kriser vil komme. Det har aldri vært kjærligheten mellom dem, men nå er det det snart ikke engang fornuft igjen i fornuftsekteskapet. Bare en ren praktisk samlivsform. I mangel på bedre partnere.

Nye kriser truer. Ikke engang denne krisa er egentlig over. Allerede lørdag morgen ble det klart at tolkningen av den nye avtalen med 25 punkter er ulik i Venstre og Frp. Og hva betyr egentlig: «Regjeringen tar sikte på å fastsette et videreutviklet nullvekstmål innen utgangen av 2019»? Veien ligger åpen for ny krise i Solbergs lag.