De aller fleste mennesker med covid-19 blir friske, men ikke alle. Tallene over døde fra Italia skremmer oss. Det er vondt å miste noen man er glad i. Døden blir ikke mer farlig om vi tåler å snakke om den, og slike samtaler kan kanskje hjelpe våre nærmeste.
[ «I iveren etter en billig politisk markering, ble prinsippet om maktfordeling plutselig glemt» ]
Overlevelse er ikke det eneste kriteriet for å vurdere om en behandling har vært vellykket. Det å unngå overbehandling og akseptere døden når den kommer på slutten av et langt liv, har en egen verdi som kan gjøre det lettere både for den som skal dø og de som er igjen.
Å dø under en pandemi er imidlertid dramatisk. Erfaringer fra utbrudd i andre land viser at pasienter føler seg hjelpeløse og overlatt til seg selv.
Pårørende, nærhet og trøst kan mangle, og de ser ikke smil eller tårer bak munnbind og visir. Hvordan kan vi forberede oss til å møte enkeltmenneskene og omfanget?
Vi vet at samtaler om hvor mye behandling det er riktig og ønskelig å gi til enkeltpasienter ofte kommer sent i livet, noen ganger for sent, og begrenser seg til hvorvidt det skal utføres hjerte/lungeredning ved hjertestans.
I medisinen anbefales det å tilby slike samtaler til alle som har alvorlig sykdom eller er betydelig hjelpetrengende.
På mange sykehjem gjøres dette alltid ved innleggelse til fast plass. Mange eldre mennesker med alvorlig sykdom ønsker livsforlengende behandling, men ikke hvis livsforlengelse innebærer at de blir avhengig av mye hjelp eller utvikler demens. Funksjon og livskvalitet er for mange viktigere enn å leve lengst mulig.
Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen
Ingen mennesker er like, og deres preferanser varierer. Derfor bør vi snakke sammen før det er for sent og spørre: «Hva er viktig for deg? Hva er det som gir tilværelsen din mening, innhold og gjør at du føler deg tilfreds?»
Slik kan vi finne ut om våre nærmeste ønsker å legges inn på sykehus, hva de er redde for, om de vil ha all tilgjengelig behandling eller om de ønsker at lindring er målet og ikke livsforlengelse. Dette kalles forhåndssamtaler. Forskning viser at pårørende som kjenner ønskene til sine nære, står bedre rustet til å takle døden.
En like viktig del av diskusjonene rundt behandling ved livets slutt, er de medisinske vurderingene. Tall fra Kina tyder på svært alvorlig prognose for de pasientene som blir så syke av covid-19 at de har behov for respiratorbehandling.
Pasienter som er eldre og har alvorlig grad av skrøpelighet (redusert evne til å klare seg selv, flere sykdommer, vekttap, demens eller er avhengige av hjelp for å komme seg opp), har dårligere utsikter til å overleve et intensivopphold. Skrøpelighet kan vurderes systematisk ved undersøkelse, observasjon og samtale. Grad av skrøpelighet sier mer om livsutsikter enn det alder alene gjør.
Når medisinsk behandling regnes som nytteløs, eller er så plagsom at den ikke veier opp for en lite sannsynlig eller svært liten gevinst, så er det verken medisinskfaglig forsvarlig eller omsorgsfullt å tilby denne behandlingen. Slik vil det være med intensivbehandling for de fleste skrøpelige sykehjemsbeboere som rammes av covid-19 eller andre livstruende tilstander. Om man kjenner individets verdier og ønsker, noen ganger formidlet fra nærmeste pårørende, er det ofte enklere å ta gode beslutninger, også ved usikkerhet og krisesituasjoner.
Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)
Vi er bekymret for at den døden som kan være til å leve med, vil forsvinne dersom det skapes et inntrykk av at svært skrøpelige eldre mennesker med covid-19 dør som følge av respiratormangel. Godt smittevern er trolig det viktigste vi kan gjøre for å unngå at de eldste og mest skrøpelige dør av covid-19.
Rapporter fra Italia har lært oss at tiden som kommer kan bli helt spesiell. Helsepersonell vil kanskje måtte gjøre vurderinger basert på begrenset innsikt i pasientenes egne ønsker og med knappere ressurser og tid, enn vi pleier å ha.
Pårørende og pasienter kan også bli stilt overfor vanskelige spørsmål i en uoversiktlig situasjon og på kort tid, og det vil være nyttig å forberede seg. Under en krise der behovene øker mer enn ressursene, vil dessuten færre kunne få behandling der kostnader og ulemper er relativt store i forhold til nytten.
Dette er utfordrende når det fører til tidligere død eller lavere livskvalitet, men det bør skje på en åpen, lik og rettferdig måte. Bare slik kan pasienter og pårørende være trygge på at helsetjenesten og samfunnet ellers gjør alt de kan for å kunne gi et best mulig tilbud til alle.
Situasjonen endres raskt, og helsepersonell må ta seg tid til å snakke sammen for å unngå tilfeldig variasjon og få nødvendig støtte til å ta de vanskeligste beslutningene til beste for alle.
Lest denne?: Hun har skrevet den første boka om å holde seg hjemme med barn under koronakrise
Det er også viktig å være klar over at medisinsk behandling og omsorg fortsetter selv om vi ikke legger en pasient i respirator eller flytter pasienten til en intensivavdeling.
Vi kan tilby godt med lindring ved plager som smerter, tungpust og angst. Vi kan tilby omsorg og tilstedeværelse slik at pasienten ikke føler seg forlatt på slutten av livet. Dette synes ekstra viktig å få frem i den situasjonen vi står oppe i nå.
Å ta inn over oss at vi er dødelige kan åpne for samtaler vi er tjent med som individer og samfunn, både i den situasjonen vi har nå og når livet om en stund er tilbake i en gjenkjennelig form.