---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Inneholder spor av lavterskel filosofi.
---
Da jeg bodde på Hamar, likte jeg godt å gå turer langs Mjøsa, særlig når sensommeren hadde gått over til høst, og lufta hadde fått et kaldt drag. Jeg satte på en spilleliste oppkalt etter min egen hjerne, «Roterommet», og sklei over steiner og klatret opp små skrenter, for å komme til utsikt.
Mens Tommy Tokyo, Daniel Norgren eller Ben Howard sang rolig og trist inn i øra mine, sto jeg på tuppen av et eller annet og nøt synet av stor mjøs omringet av skog og fjell. Tenkte at der borte, på andre siden, skulle jeg så gjerne bodd.
Mang en gang har jeg også gått rusleveien hjem fra Fredrikstad sentrum til den lille forstaden Gressvik der jeg vokste opp. På andre sida av elva, på Kråkerøy, ligger skogen mer eller mindre helt inntil vannkanten. «Der skulle jeg bodd», har jeg tenkt sikkert tusen ganger, mens jeg har beundra mørkegrønne trær mot oransje fjelltoner. Jeg har til og med skrevet dikt om det.
Nå for tida sitter jeg ofte på bussen til Oslo om morgenen, samtidig som sola ligger og slurer i horisonten, som for å bestemme seg for om den skal stå opp og varme oss litt i dag, eller om den skal ligge under skydyna helt til kvelden.
Når sola så bestemmer seg, titter den fram og omfavner det fantastiske Østfold-landskapet: Store, gule jorder, med grønne flekker av trær midt i. Som små øyer ligger de der. Tett opp mot et skogbryn ligger det kanskje en rød, liten gård. Og jeg lengter etter å bo der.
Les også: Øystein Sunde: – Halvdan og jeg så på hverandre, og sa: «du og?» (+)
For både langs mjøs, elv og rapssjø er det så vakkert at det truer med å ødelegge noe inni meg.
Men hver gang jeg drikker av utsikta som om det var et glass vann etter en vandring i ørkenen, slår det jo meg også: hadde jeg satt pris på det, om jeg bodde midt oppi det? Ville jeg da sett skjønnheten i sin helhet? Ville jeg nytt det like mye?
Hva er egentlig best: å bo der i det vakre på andre sida, eller hver dag å se det?
Og hva ville jeg egentlig tenkt om jeg sto en mjøs, elv eller rapssjø unna der jeg sjøl lever og bor? Kanskje hadde jeg stått og lengtet til andre sida da også, selv om jeg befant meg midt i et maleri?
Jeg snakker med kollegaen min om at jeg driver og skriver meg inn i en sånn «er egentlig gresset grønnere på andre sida»-klisjé i ukas innfall, ved å skrive horisonten så vakker fra en Hamar-topp. Så minner han meg på hva mine tidligere innlandsfeller på Hamar bruker å si:
«Det fineste med Toten er utsikta».
Så da er vi vel der likevel, da.
Les også: Märthas laken-strategi
Les også: Siste: Kontroversiell musikkfestival fokuserer på musikk
