Gleder du deg til foreldremøtet?

Foreldre og lærere møtes for å finne ut hvordan de kan være en trygg landsby rundt klassen.

Trengs det en landsby for å oppdra barn? Jeg vet ikke om det er nødvendig, men jeg tror det er en fordel.

Mange foreldre er ganske alene om å finne ut av hvordan de skal utøve oppdragelsen av barna sine, og de forholder seg til mange valg og få normer. 

Det flommer over av gode og kanskje mindre gode råd om hva barnet trenger, og hvordan vi skal støtte og sette grenser.

På samme tid finnes det få gode nettverk av voksne der vi sammen kan bli klokere i barneoppdragelsen.

Les også: «Nå er det ikke morsomt å være barn lenger», sa sønnen min

Foreldremøter i skolen er en gylden anledning der skolen og foreldrene kan jobbe sammen for at alle skal bli bedre til å gi barna gode læringsforhold.

Rekk opp hånda den som alltid gleder seg til foreldremøter.

Minst to ganger i året møtes foreldre og lærere for å finne ut litt mer om hvordan de kan være en trygg landsby rundt klassen.

Eller?

Ikke alle foreldre opplever dette, og ikke alle lærere og skoler vet hvordan de skal planlegge og gjennomføre foreldremøter på en slik måte at alle gleder seg til dem.

Nå er det bestemt at skolen ikke bare skal lære elevene norsk og matte, men også livsmestring. Det er veldig bra, og det blir mye enklere for skolen å klare dette hvis de gjør det sammen med foreldrene.

Da er det blant annet i foreldremøtene det må skje.

Les også: Foreldre tar opp forbrukslån for å gi barna «arv»

Det er der vi kan etablere felles forståelse for hva elevene trenger og hvordan vi best mulig kan hjelpe dem å få det. Både i matte og når det gjelder livsmestring. Vi voksne er forbilder for barna, og det er jo ikke sånn at alle vi voksne er ferdig utlært i sosial kompetanse. I fellesskap, gjennom strukturert arbeid i foreldremøter, kan vi øke vår felles forståelse for hva det vil si å mestre livet.

Hvordan forbereder vi voksne oss på å hjelpe barna inn i, og gjennom pubertet? I barneskolen er det vanlig med ganske heftige konflikter knyttet til grensesetting, grensesprenging, utestenging og avvisning. Gang på gang har jeg opplevd at vi voksne ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe de unge å håndtere dette, at vi enten trekker oss unna, kommer med forenklede svar eller selv går i konflikt for å støtte vårt eget eller enkelte barn.

Hvorfor er det så viktig med sosial kompetanse?

Hvis fremtidens generasjoner skal rope mindre «Metoo» må ungdommene lære at de kan si nei til alt de ikke vil med egen kropp, og at det er greit å avvise på en skikkelig måte. De kan lære mer om å tåle å bli avvist, og om å forstå andres grenser.

Det er mye enklere å lære dette før puberteten, og mye enklere hvis vi voksne har en felles forståelse for hvordan vi skal jobbe sammen om dette. Kanskje kan vi også hjemme bli klokere i møte med barna og tenåringens utfordringer om vi tilhører en gruppe der det er trygt å snakke sammen om de utfordringer som følger med å oppdra barn?

Les også: «Vi må praktisere åpenhet om hele livet, ikke bare deler av det»

De voksne må stå sammen.

Livsmestring kan ikke læres bare i skolen, og det innebærer at de voksne må snakke sammen for å skape et vi, en trygg landsby, rundt barna. Jeg har selv opplevd å få justert foreldrerollen min fordi andre foreldre har fortalt hvordan de tenker om utfordringer med barn. Det er jeg utrolig glad for.

Ingenting gjør foreldre mer glad enn å se at barnet er trygt og utvikler seg på en god måte. Ingenting gjør foreldre mer fortvilt, enn når barnet ikke har det bra. Foreldre er svært mottakelige for å utvikle sin evne til å hjelpe barna. Det er foreldrene som har hovedansvaret for barnas opplæring, og som regel delegerer foreldrene mye av denne opplæringen til skolen. Barna våre beveger seg daglig mellom to virkeligheter, og det er vår oppgave som voksne å bygge broer mellom disse virkelighetene.