«Krama varandra i trafiken».
Nöjesmassakern, svensk humor, 1980-tallet
2,6 millioner bysykkelturer i 2017. En tredobling på to år. Det selges titalls tusen sykler i Oslo hvert år. Flere bruker sykkel på jobb. Og når Den nasjonale sykkelkonferansen går av stabelen i Sarpsborg på mandag, er det en bevegelse på myndig opptur som samles. Men det begynner å bli trangt. Vi sykler oftere. Men også fortere. Det knirker i gatene. Likevel er ambisjonen at dobbelt så mange av våre hverdagsreiser i Oslo skal gjøres på sykkel. Andelen skal opp fra 8 til 16 prosent. Skal det gå, må vi skjerpe oss alle mann. Særlig mann.
Tidligere i uka prøvde jeg å bidra til en tråd på Twitter om sykling i bygatene. En syklist på vestkanten var sint på bilister som stoppet i sykkelfeltet. Verdiløse mente han sykkelfeltene var hvis bilene stoppet i dem. Hvor er myndighetene som skal slå ned på dette, ville han vite.
«Litt smidighet MÅ vi som syklister også utvise. Vi ber om plass, da må vi også gi plass», svarte jeg. Med håp om dialog om at vi som syklister må utvise smidighet, og bidra til trygt og godt trafikalt samkvem. Gi og ta, liksom. Nei.
«Det er all stans forbudt i sykkelfelt. Bør ikke forbudet håndheves?» fikk jeg til svar. Pingpongen fortsatte.
«Pragmatikk», spilte jeg tilbake.
«Pragmatikk? Er det det det kalles når syklende barn tvinges ut i motgående biltrafikk fordi bilister ignorerer regler?».
Motdebattanten fikk en liten flodbølge av sympati fra andre som fulgte duellen. Mens jeg var teit. Før jeg fikk summa meg, satt han inn nådestøtet: «Pragmatikk. Er det det det kalles når man ofrer andres trafikksikkerhet for å slippe å gå noen skritt ekstra til Polet?»
Det som burde være et samspill, er blitt en duell i gatene. Motparten er bilene, harde og tunge doninger som representerer livsfare. Tidvis også med idioter bak rattet. Det er med høye skuldre og spisse albuer syklistene kaster seg ut i trafikken. Aggresjonsnivået er høyt, som jeg prøvde å vise med gjengivelsen av twittermeldingene over. Å være på tå hev følger av gode doser frykt og helt sikkert daglige, farlige situasjoner. Asfalt er knallhardt å møte i 30 kilometers fart. Mange syklister opplever bilene som fienden. Med god grunn. Det er kamp om plassen.
Det er heller ikke rart at bilistene er forbanna tilbake, og ser på syklister som en pest og en plage. «De er jo spik spenna gærne. Det er utrolig mye uvettig kjøring blant syklister», sa en oppgitt sjåfør til Aftenposten nylig. Da var avisa på plass på Tåsen nord i Oslo for å sjekke syklistenes forhold til vikeplikten når gang- og sykkelvei krysser vei. «Vi er litt uoppdragne, for vi er ikke enige om syklister er fotgjengere eller kjørende, og gjør ikke tegn», sa en kvinnelig syklist. Det er godt sett og sagt. På Tåsen denne morgenen slapp bilene de syklende fram, enda de egentlig hadde retten på sin side. Mønsteret låter kjent for oss som sykler i byen. Vi tar oss grovt til rette i trafikken, er min påstand. Forsker Torkel Bjørnskau ved Transportøkonomisk Institutt (TØI) filmet i fjor 1000 situasjoner der syklisten har vikeplikt. I åtte av ti tilfeller lot bilen syklisten kjøre. Det vitner om hensynsfulle bilister. Heldigvis. Og hensynsløse syklister. Vi er forbanna på bilister som bryter reglene eller parkerer uforsvarlig og krever handling, fordi vi opplever det som farlig, men ser ikke stanga i vårt eget øye.
Vikeplikt og høyreregel er faktorer svært mange syklister ikke bryr seg allverden om. Røde lys ses på som milde anbefalinger. Vi ser oss rundt, og er kysten klar, så sykler vi. Heller ikke fotgjengere er hellige for syklister. Det er jo så ineffektivt å stoppe, så uøkonomisk å måtte starte helt på nytt for å få fart, det er tungt og tar tid og hele poenget med sykkelen forsvinner hvis man skal stoppe for hver guttunge med skolesekk man ser. Derfor drar man heller på og kjører foran de som er på vei over på stripene. Rundt små barn. Eller rett bak. Dette ser man daglig. Vi skjærer over og på tvers, lager våre egne kjøremønstre, gir sjelden tegn og sykler på fortau når det passer oss. Det meste er lov, bare det tar oss kjappere til mål. Tallene viser likevel at det skjer få ulykker mellom gående og syklende, men fotgjengernes opplevde trygghet trues åpenbart. Det er et slags godlynt anarki som preger det lille som er av sykkelkultur. Syklister føler seg som små og ufarlige i møte med bilene, men innser ikke sin egen påvirkning på dem under dem i det trafikale hierarkiet. Friheten vi syklister elsker og krever og forventer, går utover friheten til andre.
Oslo var en elendig sykkelby. Mangelen på sykkel-DNA og mye av ukulturen bak styret må tilskrives tiår med politisk apati som ga elendig infrastruktur og tilrettelegging for sykkel. Og litt må settes på kontoen for norsk instinkt om frihet og selvbestemmelse og fri ferdsel og allmannsrett. Mens danskene står prektige i lang kø og venter på grønt, peiser vi på. Forsker ved TØI Michael Sørensen oppsummerte det ganske enkelt for en tid tilbake: «Nordens dårligste til rettelegging for sykkel». Oslo var ranket som 27 av 30 byer i landet. Men mye har skjedd siden det rødgrønne byrådet tok over i 2015, og byen har ikledd seg den prikkete klatretrøya og er på full fart oppover alle mulige kåringer. Alt skal kanskje ikke de rødgrønne ha æren for, men gjennomføringskrafta har vært formidabel. I januar ble en ambisiøs sykkelplan vedtatt. 180 kilometer med sykkelvei skal bli til 530. Og bilene er med myndig hånd bortvist fra byen. Parkeringsplasser har forsvunnet som dugg for sola. Og utløst ramaskrik blant menn i 50-åra, som har samla seg et godt stykke til høyre på Facebook. Flere syklister pluss mer infrastruktur gir bedre sikkerhet. Bedre sikkerhet gir igjen flere syklister. Flere syklister utløser bedre infrastruktur. Og slik fortsetter spiralen.
Lenge har vi syklistene ventet på politikerne. Nå leveres det. Vi kan knapt forvente mer enn det Rådhuset gjør nå. En ny sykkelæra står for døra. Mulighetene 1960-tallets blinde satsing på bil tok fra sykkelen som transportmddel, er tilbake. Unnskyldningene for å mangle sykkelkultur har gått ut på dato. Derfor må vi syklister skjerpe oss. For i dag står vi for ukultur, og er like mye skyld i gatekampen som bilistene.