Fanget i feil konsept

Regjeringen bør vise mot og bevare Y-blokka. Den tilhører folket.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet sier at det ikke er mulig å bevare Y-blokka med det valgte konseptet. De hevder at Picassos kunst blir «bevart».

Dette holder ikke! Regjeringen la avgjørende premisser for tidlig og er fanget i feil konsept.

Et historisk feilgrep kan fortsatt avverges.

Departementet svarte 19. desember på begjæring om omgjøring fra Lynx Advokater. De hevder at riving er «nødvendig for å ivareta hensynet til sikkerhet. (…) Det er ikke mulig å senke Ring 1 uten å rive Y-blokken.

Uten senking av Ring 1 og riving av Y-blokken, er det ikke mulig å gjennomføre det valgte konseptet, dvs. konsept øst. Dette vil igjen kreve at arbeidet med å planlegge regjeringskvartalet må starte på nytt.»

Det er vanskelig å overprøve påstandene uten innsyn i sikkerhetsutredningen, eller i de ingeniørfaglige vurderingene som er gjort (eller ikke gjort) for å sikre Y-blokka kombinert med senking av Ring 1.

Men prosessen har åpenbare mangler og ubesvarte spørsmål, som Fortidsminneforeningen har påpekt systematisk i en årrekke.

Stoltenberg-regjeringen bestemte i 2012 at regjeringen skulle samlokaliseres ved Akersgata. I 2014 bestemte Solberg-regjeringen at Y-blokka skulle rives, og Picassos kunst skulle få ny lokalisering.

Beslutningen ble fattet på grunnlag av konseptvalgutredningen (KVU) fra 2013. Konsulentene bak KVU (OPAK, Metier, LPO) skrev i sin begrunnelse, s. 133:

«Hvis beslutningstaker, dvs. regjeringen, skulle endre på KVU-en sin anbefaling med hensyn til bevaring og vern, er det mulig å kunne innpasse både Høyblokka og Y-blokka i konsept 5 Øst selv om det vil få noen konsekvenser med hensyn til utnyttelse som må kompenseres.»

Vi må anta at konsulentene kjente innholdet i sikkerhetsutredningen.

Professor i urbanisme Karl Otto Ellefsen satt i evalueringskomiteen som vurderte parallelloppdragene for nytt regjeringskvartal i 2015.

Han har senere snudd i saken og uttalte i 2019 til Podcasten Byggekunst: «(…) Y-blokka kan stå. Jeg ser ingen reelle argumenter for ikke å bevare bygningen. Man får noe som er mye dårligere enn det som rives.»

Klart det finnes muligheter for å innpasse Y-blokka i et modifisert konsept. Regjeringens absolutte påstand om at bevaring er umulig framstår som manglende vilje.

Regjeringen vedtok samlokalisering og riving før planprosess med konsekvensutredning ble gjennomført, og før arkitektkonkurransen.

Poenget med en prosess etter plan- og bygningsloven er å avdekke problemer og muligheter før beslutninger tas, og å sikre fagbyråkratenes deltakelse og folkets demokratiske medvirkning. I regjeringskvartalet ble avgjørende premisser lagt på forhånd – etter vårt syn en saksbehandlingsfeil.

Senere illustrasjoner viste hvor problematisk det valgte konseptet er. Gigantvolumene på 100 meter fra parallelloppdraget er riktignok nedskalert, men problemene er fortsatt ikke løst. Dermed sitter regjeringen – og Y – i klisteret.

Y-blokka og Picasso

«Vi skal selvsagt bevare kunsten», sier ministrene. Monica Mæland synes dette blir for lite vektlagt. Hun bruker ordet «integrert» om planene for Picassos kunst i den nye A-blokkas glassvegg. Dette vitner om en totalt manglende forståelse for kunstens kvaliteter og verdi.

Høyblokka og den skulpturelle lavblokka er i fredningsklasse, selv uten Picasso.

Bygningene utgjør en arkitektonisk helhet. Høyblokka er eksperimentbygget der teknikken med naturbetong ble testet ut. Y-blokka fra 1969 er fullendt.

Her er bruken av naturbetong foredlet, med større steiner og avanserte, krumme former. Konkylietrappa er en ingeniørfaglig bragd og et kunstverk i seg selv.

Fasadens spill av vertikale og horisontale linjer er perfekt komponert.

Viksjøs ønske om å framheve konstruksjonen med betongens artikulering, er forbilledlig løst. Fiskerne og Måken gror ut av veggene og inngår i det bærende materialet. Kunst, materiale og bygning utgjør et integrert hele: Y-blokka er kunstverket.

Picasso bidro med tre tegninger til Høyblokka. Samme år (1958) ble det første totemlignende kvinnehodet laget i Viksjøs hage i Larvik, på Picassos initiativ (nå i Texas).

Arkitekt Erling Viksjø tilbød det nyskapende materialet, og Carl Nesjar overførte Picassos ideer til naturbetongen ved sandblåsing. Sammen utgjorde de en kreativ treenighet, sammen skapte de verdenskunst. Picasso og Nesjars 17 årige samarbeid er eksepsjonelt. Våre to regjeringsbygg representerer starten òg fullbyrdelsen.

Derfor er internasjonale kulturorganisasjoner som ICOMOS, Europa Nostra og Picasso-museene sterkt engasjert i kampen for Y.

Muligheter og mot

Rives Y-blokka i januar? Klage blir sendt til Sivilombudsmannen, men Y vinnes ikke uten en politisk snuoperasjon. Alle underliggende fagetater i kommune og stat protesterer mot riving. Plan- og bygningsetaten og Fylkesmannen stadfestet riving mot sin vilje, bundet av statlig reguleringsplan.

Begge etater ber regjeringen om å revurdere. KORO, statens fagorgan for kunst i offentlige rom, er også i knipe. De avklarer sin rolle på nettsiden, men poengterer: «Å flytte Fiskerne og Måken fra sin opprinnelige kontekst, vil representere et kulturelt tap som vil svekke to av de mest sentrale verkene i den integrerte utsmykningstradisjonen.»

En unison bønn om bevaring fra underliggende etater – og fra en stadig større protestbevegelse – er sterkt og krever lydhørhet.

Det valgte konseptet innebærer flere uheldige konsekvenser, i tillegg til tap av internasjonal kulturarv. Byggehøyder opp mot 70 meter skjemmer opplevelsen av Trefoldighetskirken og Youngstorget.

Arealene er sterkt presset, og en samlokalisert modell er ikke langsiktig. Vi får unødvendig riving av solide betongkonstruksjoner og økt klimagassutslipp ved nybygg.

Flytting og nybygging gir ødslende pengebruk – flere departementer bør bli i allerede tilrettelagte lokaler.

Arbeidsforholdene er under enhver kritikk med 25 prosent underdekning, osv. Alt taler for at konseptet bør justeres.

Selv bruden kan snu ved alteret, men det krever mot. Vi forventer at regjeringen viser mot og bevarer Y-blokka. Den tilhører folket.