I førsteutkastet til Høyres nye stortingsprogram er kampen for trosfriheten forsvunnet ut av utenriks- og utviklingspolitikken.
Er dette et politisk linjeskift?
Kommentar: «Det blir med pene ord – Henrik Asheims lovende tanker er lagt i en skuff»
Siden 2013 har Høyres utenriksministre gjort mye for å trappe opp kampen for trosfriheten og utsatte religiøse minoriteter. I samme periode har utfordringene vokst – situasjonen i land som Kina, India og Pakistan illustrerer dette til fulle.
I Kina har undertrykkelsen av tro ikke vært så hard siden den blodige Kulturrevolusjonen som tok slutt i 1976. I India er det sterk fremvekst av hindunasjonalisme der bare hinduer regnes som gode indere. Det skjer både gjennom det regjerende partiet BJP og enda mer ytterliggående krefter som inspireres til hatefull agitasjon og vold mot både muslimer og kristne.
Vi er opprørte over den ferske blasfemi-dødsdommen mot den kristne firebarnsfaren Asif Pervaiz i Pakistan.
Landets blasfemilov er et farlig redskap som brukes mot både kristne, hinduer, ahmadyaer og sjiamuslimer. Selv om de dødsdømte frikjennes, sitter de årevis i fengsel og får sine liv ødelagt før de slippes fri. De og deres familier må leve i skjul for ekstremister som står klare til å ta livet av dem som høyesterett måtte frikjenne. Asia Bibi måtte forlate Pakistan da hun ble endelig frikjent i 2018. Både hun og dommerne ble truet på livet av ekstremister som tok til gatene mot frifinnelsen.
På den andre siden bekymres vi av at USA politiserer kampen for trosfriheten, ved blant annet å la trosfriheten trumfe andre menneskerettigheter. Dette kan sette kampen for trosfrihet i miskreditt.
Høyres nåværende stortingsprogram har ikke tydelige punkter, men slår i det minste fast at de universelle menneskerettighetene skal gjelde for alle, «uansett kjønn, religion, etnisitet....»
Vi ville trodd at Høyre ville tydeliggjort kampen for trosfriheten og utsatte tros- og livssynsminoriteter.
Men førsteutkastet til nytt program er skuffende.
Les også: Mener samtykkelov kan være grunnlovsstridig: – Blir fort uklart hva som er samtykke og ikke
Programutkastet sier riktig nok på side 66: «Religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og er en forutsetning for et fritt samfunn.»
Men dette gjelder, skal vi tro programkomiteen, bare innenfor Norges grenser. Alt som handler om tro og livssyn står nemlig i det innenrikspolitiske kapitlet om «Kultur, idrett og frivillighet».
I det utenrikspolitiske kapitlet «Utvikling og menneskerettigheter» (side 70) er retten til trosfrihet uavhengig av religion dessverre forsvunnet fra dagens program.
I utkastet står det blant annet at Norge må «føre en politikk for å fremme kvinners rettigheter, likestilling og LHBT-personers rettigheter internasjonalt».
Det er viktig.
Med støtte fra Utenriksdepartementet har vi i Stefanusalliansen også arbeidet med prosjekter for å fremme kvinners rettigheter knyttet til trosfriheten.
Vi deler fullt ut programkomiteens nei til å støtte organisasjoner som «oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme», og vi deler den uttrykkelige støtten til ytringsfriheten og demokratisk utvikling.
Men vi skulle så gjerne sett at Høyre sa tydelig fra om at trosfriheten internasjonalt er under bekymringsfullt press. Vi ber igjen Høyre slå fast at Norge må kjempe – både overfor enkeltland og i alle de fora Norge deltar i – for trosfriheten og for utsatte tros- og livssynsminoriteters rettigheter.
Les også: Reagerer på utkastelser: – Må legges bedre til rette for å kunne eie egen bolig (+)
Ikke minst er det viktig å vite hva som er Høyres prioritet når Norge skal være medlem av Sikkerhetsrådet i to år. Der møter Norge både Kina og USA med sine meget ulike agendaer og strategier.
Vår utfordring om å styre unna tausheten går til alle partier, både de partiene som i dag har korte generelle formuleringer om trosfriheten internasjonalt (som Arbeiderpartiet og Høyre) og de som ikke nevner trosfriheten i det hele tatt – som Venstre, Senterpartiet og MDG. Vi håper Høyres programforslag ikke er et varsel om et politisk linjeskift. Programkomiteen har sjansen til å rette opp dette slik at landsmøtet neste år kan vedta en politikk som utvikler kampen for trosfriheten internasjonalt og ikke stryker den av programmet.