Empatien satt på prøve?

Vi kobler oss av våre fysiske omgivelser til fordel for den virtuelle verden.

En metaanalyse av amerikanske collegestudenter viser et fall på 40 % i markører på empati i løpet av de siste 20 årene. Det mest markante fallet ser man de siste 10 årene. Forskerne bak analysen har ikke noe entydig svar på hva årsaken er, men antar at dette følger trender i samfunnet, som blant annet den økte bruken av digital kommunikasjon.

Kan vi med dette ane konturene av at vår empati blir satt på prøve i møte med vår bruk av teknologi i dag?

Begrepet empati er relativt nytt og kommer fra ordet empataja som betyr innlevelse. Empati defineres som vår evne til å sette oss inn i andres situasjon og forstå hvordan den andre føler seg. Vi reagerer på den andres sinnstilstand ved følelsesmessig å kjenne oss igjen i den andre. Når vår opplevelse av en situasjon er nokså lik, fremmer det tilknytning med den andre og virker beroligende. Forskere hevder at hvis vi ikke forstår andres handlinger og intensjoner, vil vi ikke kunne organisere oss sosialt i forhold hverandre.

Empati er en ikke medfødt sosial egenskap som utvikles i samspill med andre. Vi trenger å bli eksponert for empatisk omgang med andre for at empati skal utvikles hos oss selv og bli en vane. Fysisk tilstedeværelse sammen med andre og spesielt samtale ansikt-til-ansikt er helt sentralt i utvikling av empati. Forskning viser at barn trenger øyekontakt for å utvikle de områdene i hjernen som er involvert i å etablere tilknytning. Fravær av øyekontakt kan medføre en følelse av frakobling og problemer med empati.

Professor Turkle har i over 30 år arbeidet med menneskers forhold til teknologi og hvordan den påvirker oss. Gjennom sitt arbeid i møte med barn, studenter og foreldre ser hun at vi mer og mer editerer vårt liv gjennom bruk av teknologi. Barn og studenter forteller hvordan de unngår samtaler ansikt-til-ansikt, og heller kommuniserer med venner og omgangskrets gjennom teksting og epost. De forteller at de ikke ønsker å samtale ansikt-til-ansikt, fordi de vil unngå at noe skal komme «feil» ut. Ved teksting og epost kan de redigere, slik at budskapet blir riktig. Turkle viser også til hvordan barn lærer bruk av teknologi av foreldrene. Foreldre lager regler for mobilfrie soner, men svarer selv på eposter og sender tekster. De forteller at de er klar over at egen mobilbruk påvirker kontakt med barna og familien, men at det er så lett å bli distrahert av feed-oppdateringer. I tillegg bruker de mobilen til å «rømme» fra et stressende familieliv i et forsøk på å få litt egentid.

Studier viser at bare det å ha en mobil synlig på bordet eller i hånden under en samtale ansikt-til-ansikt, påvirker den opplevde kvaliteten på samtalen negativt. I dagens avanserte teknologiske samfunn representerer mobiltelefonen en persons utvidede sosiale nettverk, og er en portal inn til en enorm mengde informasjon. Når mobiltelefonen er synlig og tilgjengelig påvirker det personens trang til å søke etter informasjon, sjekke hva som skjer og kommunisere med resten av verden.

Det finnes uendelig mange eksempler på hvordan vi daglig kobler oss av våre fysiske omgivelser til fordel for den virtuelle verden. Det kan virke som at vår største frykt er å gå glipp av noe og ikke være «der det skjer». Den digitale verden med sosiale medier gir oss et kick. Vi får umiddelbare tilbakemeldinger og belønning, og vi kan skyve bort følelsen av rastløshet og andre problemer. Hjernen søker hele tiden etter noe nytt og spennende. Det er en del av overlevelsesstrategien vår. For våre forfedre var denne strategien helt avgjørende for å lete etter mat og sikre energitilførsel. I dag er det samme prosess som settes i gang i hjernen når vi blir «hekta» på vårt online-liv.

Vi har fått fantastiske muligheter gjennom den digitale utviklingen. Aldri har vi hatt større tilgang til informasjon og mulighet til å etablere nettverk lokalt og globalt. Studier viser at bruk av sosiale nettverk også kan ha positiv effekt på utvikling av empati. Unge får anledning til å utvide sin selvforståelse og praktisere empatisk adferd gjennom kontakt med andre online. Introverte og sjenerte personer kan føle det lettere å uttrykke sine følelser og behov til sine online-venner, enn det de får til gjennom fysisk samvær. Turkle skriver også om det positive ved «gaming», hvor barn og unge kan skape sine avatarer med egen identitet og teste ut forskjellige typer egenskaper.

Vi må likevel ikke glemme det som gjør oss dypt menneskelige: evnen til å sette vårt ego til side og vise empati for andre. Det handler ikke om å bli antiteknologisk, men om å framsnakke den gode ansikt-til-ansikt-samtalen – den som virkelig legger til rette for å utvikle empati, slik forskningen viser. Når vi er på våre mobile enheter snur vi oss vekk og kobler oss fra våre barn, partnere og arbeidskollegaer. Det fysiske livet i relasjon med andre kan være både utfordrende og kjedelig. Det er ikke friksjonsfritt og kan ikke redigeres i håp om at det kommer «riktig» ut. Barn trenger å lære av voksne hvordan de står opp for seg selv. Å lære å evne å verdsette forskjellighet og vise raushet overfor andre. De har behov for å lære dette ansikt-til-ansikt i det «uredigerte livet», og utvikle empatiske ferdigheter som er sentrale både i kjærlighet, arbeidsliv og politikk.

Paradokset med dette er at vi på den ene siden forsøker å løpe unna samtalen og påkobling i det fysiske livet. På den annen side søker vi nettopp etter dette inne i den digitale verden. Det kan virke som om vi ikke helt tåler alt det som det virkelige livet består av, men heller søker et liv som skal være både friksjonsfritt og problemløst.

Til tross for utfordringer den digitale utviklingen bringer med seg, er det god grunn til å være optimist. Vi kan starte med det som er så enkelt, men likevel så vanskelig: å være til stede i en samtale ansikt-til-ansikt – uten mobiltelefon. Vi vet at det påvirker empatien og skaper tilknytning og reduserer stress, noe som vil styrke empatiens kår i den digitale hverdagen.