Det er visst nødvendig med en debatt om hvorvidt det skal være forbudt med det som kalles ufrivillig sex. Debatten på NRK samlet forrige uke et knippe mennesker som alle var enige om at uønsket sex ikke er greit. Til og med at det ikke er tillatt. Uenigheten går på om det skal være forbudt eller ikke.
Hvorvidt man skal kunne straffeforfølges.
Les også: Mener samtykkelov kan være grunnlovsstridig: – Blir fort uklart hva som er samtykke og ikke
Sex skal være frivillig. Men er det sex om det ikke er frivillig? Sex uten samtykke er overgrep. Seksuell omgang uten samtykke er ikke sex. Det er voldtekt. Selv om det kan være vanskelig, om ikke umulig i mange tilfeller, å bevise i retten.
Men det handler ikke bare om å få flere domfellelser. Det handler også om å få færre tilfeller.
Ord er makt. Ved å innføre en samtykkelov setter vi fokus på hva som er akseptabelt og ikke. Ved å snakke om hva som er lov og ikke lov, ved å i det hele tatt snakke om at sex skal være frivillig, vil vi kunne bidra til å endre. Det burde jo være en selvfølge, eller hva?
Men historisk sett, helt opp til i dag, viser det seg at det tydeligvis er uklart for mange. Derfor må vi snakke om det.
Fokuset må gå fra om hen i ettertid var helt sikker på om hen sa nei eller ikke, om hen gjorde fysisk motstand og om de hadde klina tidligere på kvelden, til at man på forhånd vet hvordan et samtykke ser og høres ut. Det holder ikke med fravær av fysisk makt for at sex skal være frivillig.
Sex må være noe begge vet at begge vil.
Les også: – Norge har et voldtektsproblem
Da jeg vokste opp på 1980- og 90-tallet hadde jeg en utrolig lite nyansert oppfatning av voldtekt og overgrep. Forsvinningssaker som Therese-saken gjorde at jeg var redd for om fremmede, voksne menn skulle be meg komme bort til bilen deres.
Som ungdom øvde vi oss på å gå med guttete gange med hettegenseren over hodet langs veien hjem i mørket. Vi ville jo ikke bli voldtatt. Vi visste ikke at det farligste vi gjorde var å kline med han søte gutten i klassen.
Og han visste heller ikke hvor farlig det var.
Jeg så på voldtekt som noe brutalt og voldelig. Det ligger jo i ordet. Jeg så på overgrep som noe eldre, ekle menn gjorde bak i en varebil. Ting som ikke skjedde oss. Men vi hadde alle sex. Mer eller mindre frivillig.
Noen flåser det til i debatten. De snakker om samtykkeskjema, de spør kokett om det ikke skal være lov å flørte lenger heller nå. De snakker om jenter som egentlig ville, men som angret, hvor vanskelig det vil være å bevise et ja og om at noen skal kunne bli urettmessig beskyldt for voldtekt ved fravær av et tydelig ja.
Det er tull.
Les også: «At det vil ødelegge spenningen og være usexy, er for tankeløst»
En samtykkelov, og en samtykkekultur, vil ikke gjøre det vanskeligere å vite hva som er hva. Det vil gjøre det enklere. Ingen vil bli voldtatt, og ingen vil voldta. Den siste tiden har det blitt fortalt historier om overgrep der den som overgriper ikke en gang har forstått at det er det han har gjort.
Men selv om han (eller hun, for den saks skyld) ikke skjønte det, betyr det ikke at det er rett.
Dette må vi rette opp i. Vi kan ikke la dette fortsette å skje fordi vi ikke klarer å være tydelige på hva som er sex og hva som er voldtekt. Såpass skylder vi både våre døtre og sønner for fremtiden.
Vi må sette ned foten. Det skal ikke være nødvendig å gjøre fysisk motstand for å slippe å bli voldtatt. At den du vil ha sex med ikke fysisk dytter deg bort er ikke et frikort for å slippe å sjekke stemninga.
Vi kan ikke bare å sex med folk uten å sjekke om det er noe de faktisk vil.
Det er lett å stå som voksen på Debatten på NRK og være enige om at all sex må være frivillig. Verden er ikke så enkel. Men det er vel pokker meg ikke sex om det ikke er noe begge vil? Ord er makt. Ikke kall det sex hvis du snakker om voldtekt.