Det er vondt å være redd

Hvordan kan vi snakke med barn om korona-pandemien?

Informasjonstilgangen om pandemien er enorm. Mengden av rykter og tvil er like stor.

Barn har andre forutsetninger enn oss voksne når de skal navigere i strømmen av fakta, følelser og fantasi. Derfor er det fint å vite hvordan vi kan prate med barna – på deres premisser.

Les også: Omsider nådde varslene om virusfaren også inn i de lukkede samfunnene (+)

Her er noen tommelfingerregler som ungene kommer til å sette pris på: Det er best å prate med barna når det passer dem, barnas perspektiv er viktigere enn vårt eget, og empati er hovedveien til nærhet og tillit.

Det er lett å tro at så lenge barna ikke sier noe om pandemien, så tenker de heller ikke noe om den. Det er feil.

De tenker så det knaker. Barn har dessuten en tendens til å snakke om vesentlige ting akkurat når det passer dem. Og det kan nær sagt være hvor som helst og når som helst. Da gjelder det å gripe muligheten. For når samtalen er utløst av barna selv, så følger de ekstra godt med.

Er det en ting vi ønsker barna skal bli dyktige til her i livet, så er det å håndtere motgang. Så når vi snakker med dem om pandemien kan et mål være at de kjenner hvor godt det er å håndtere det de opplever – her og nå. Som når de har lyst til å leke med bestevennen, men må vente. Eller når de må lese mer selv, nå som skolen er stengt.

Den beste måten å oppnå dette på er gjennom å være følelsesmessig påkoblet.

Empati er den korteste avstanden mellom to mennesker. Empati er hva vi sier og gjør som gjør at andre opplever vår medfølelse. Og medfølelse skaper nærhet. Empati handler altså om følelser, og ikke om rasjonelle forhold. For eksempel når barnet gledesstrålende sier: «Mamma! Nå fikk vi en stjerne til i Overcooked!». Da er det naturlig å respondere med for eksempel «Ja! Så kult!»

Det var et eksempel med positive følelser.

Ved negative følelser ser det ofte litt annerledes ut: «Pappa, jeg er så redd for at du skal bli syk.» Et vanlig svar her er: «Det er ikke noe å være redd for, for jeg er jo sterk og frisk.» Det er lite hensiktsmessig å si. Svaret underkjenner barnets følelser.

Som om det å være redd er feil. Dessuten henspiller «jeg er jo sterk og frisk» på rasjonalitet.

Les også: Hver tredje familie sliter under koronakrisen

Rasjonalitet mot følelse fungerer aldri. Det er meningsløst. Vi føler det vi føler. Dessuten høres «jeg er jo sterk og frisk» ut som en garanti. Garantier gir bare mening for ting man kan garantere.

Et godt svar vil derimot være: «Oi, det er bra du sier. Det er vondt å være redd!» Da anerkjenner vi både følelsen til barnet, og at det i en slik situasjon er klokt å si ting rett ut. Det å sette ord på en negativ følelse, senker nemlig spenningsnivået i kroppen.

Overraskelsesutrykket «Oi,» viser at far er følelsesmessig til stede, og den følelsesmessige tilstedeværelsen er den mest verdifulle transaksjon mellom far og sønn. Anerkjennelsen «bra du sier», gjør det dessuten lettere for barnet å bedrive slik god emosjonsregulering neste gang han er redd for noe.

Faren trenger altså ikke være redd selv, for å anerkjenne guttens redsel.

Han må bare kunne sette seg inn i at det er vondt å være redd. Deretter kan han, hvis det passer, forklare hvordan han selv har det, ved for eksempel å si: «Jeg er glad for at vi kan snakke sammen – sånn som vi gjør nå. Til og med om ting som ikke er så lett. Det gjør oss tryggere på hverandre. Det jeg er sikker på, er at jeg skal gjøre alt jeg kan for at vi skal være sammen og klare oss sammen.»

Så kan far holde en liten pause, før han spør «hva mer har du tenkt på, da?» For nå er yngstemann klar, og det er bare å benytte muligheten.

Følelser er en ting. Vi må også hjelpe barna å forstå fakta og kunnskap.

Altså det de kan forstå – ikke det vi vil de skal forstå. Vi kaller dette barnets perspektiv: det å kartlegge hva barna forstår først og deretter bygge videre herfra. For eksempel spør datteren: «Hvorfor er viruset farlig?» Et godt svar vil være «Det er et godt spørsmål. Jeg skal fortelle. For å forklare godt nok lurer jeg på hva du ser for deg selv, egentlig?» Kanskje sier datteren: «Jeg tror det begynner å bo i halsen, og så må vi hoste for å få det bort!».

Skolene gjenåpner: Tometersregelen gjelder ikke

Da kan vi bygge på jentas forståelse og gi anerkjennelse for det som er klokt å bygge videre på.

Samtidig kan vi se bort fra, eller korrigere resten. Vi kan for eksempel si: «Ja, det er helt riktig. Det kan bo både i halsen og i lungene. Når man puster er det lungene man gjør det med. Hvis lungene og halsen ikke er sterke nok, kan det hende man trenger hjelp til å bli kvitt viruset. Den hjelpen får man av legene og sykepleierne.» Med andre ord har vi forklart hva som kan være farlig uten å bruke ordet farlig. I stedet bruker vi ord som «sterke», «hjelp», og «bli kvitt». Vi gir også jenta kred for det hun sa og som er godt tenkt.

Når vi går frem slik vil vi forme mer kompetente og trygge barn. I tillegg vil barna respektere oss og stole på oss.

Og vi vil alle få større toleranse for hverandre. For når vi kommer nærmere på denne måten, dannes et gjensidig tilgivelsesoverskudd. Det kommer godt med. Både slik situasjonen er nå – og i livet fremover.