Alt annet er «business as usual»

Byrådets tiltak gjør ingen ting for å utfordre boligprisveksten. Vi trenger ambisjoner. Og dødsmasse penger.

«Slik skal de gjenreise den sosiale boligpolitikken», lød overskriften til en reportasje i Dagsavisen tirsdag 13. oktober. Det er imidlertid lite ved Oslos byråds politikk som rettferdiggjør snakk om noen boligpolitisk renessanse – snarere tvert imot.

Det var med stor glede at vi så byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sammen med byrådspartnerne i MDG og SV i mai 2019 høylytt lansere en ny boligpolitikk. Hadde politikerne endelig innsett nødvendigheten av å gjøre noe med den urimelige urettferdigheten og det drøye gjeldsnivået?

Dagsavisen mener: «Det vil bli dramatisk. Likevel virker politikerne handlingslammet»

«Vanlige lønnsmottakere må også kunne bo i Oslo. Det er nødvendig å ta grep, og det gjør vi nå», erklærte byrådslederen den gang. Etter nærmere ettersyn på byrådets grep, blir det imidlertid klart at byrådslederen ikke kan sies å være en særlig grepa kar.

Mens byrådet promoterer den nye politikken som en utbygging av en tredje boligsektor, begrenser den seg i realiteten til tre støtteordninger for å bistå kjøpere og leietakere med å komme inn på det ordinære markedet: 1) Innsats for leiebolig, hvor leietaker skal tilbys lavere leier mot at disse utfører enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver, 2) Etablererboliger, hvor kommunen bidrar med kapital til – og beholder eierskap over – en viss prosentandel av boligen (foreslått til 20 %) og 3) Leie til eie-boliger, hvor kommunen vil tilby at husleien fungerer som nedbetaling på boligen.

Det er klart at alle tre tiltakene isolert sett på kort sikt vil kunne bidra til at veien til bolig for en del mennesker her og nå blir noe lettere. Løfter en derimot blikket og ser boligmarkedet som helhet – og over tid – blir bildet derimot det motsatte.

Les også: Selskapet eies av planetens rikeste mann – og er kjent for elendig behandling av sine ansatte

For det første gjør tiltakene ingenting for å utfordre boligprisveksten. Med innsats for leie senkes leien kun tilsvarende arbeidet leietakeren legger ned i den. Det totale arbeidet en leietaker må legge ned for å betale for tak over hodet går dermed ikke ned.

Med etablererboliger kommer kommunen simpelthen med som medinvestor på en del av boligen, uten å gjøre noe med totalsummen den omsettes for. Størrelsen på kapitalen som beboeren selv må stå for (80 %) vil dermed fortsatt bestemmes av markedskreftene. Med en forventet prisvekst på opp mot 20 % over de neste tre årene, er det betimelig å spørre seg om hvor stor forskjell denne ordningen på sikt vil kunne utgjøre for boligsøkende flest.

For det andre vil tiltakene gjennom kombinasjonen kommunale midler og tilrettelegging for at flere kan legge pengene sine i bolig, sannsynligvis bidra til en forhøyet etterspørsel og på sikt økt boligprisvekst. Dette vil igjen ekskludere enda flere fra å ta del i drømmen om egen bolig. Istedenfor å kaste penger på priskarusellen, bør politikere søke å hindre overdreven prisstigning.

Boligpolitikken må stoppe prisveksten i boligmarkedet, og på lengre sikt devaluere overprisede boliger. For å få til dette, kommer en ikke unna prisregulering. Det er viktig ikke bare for å gjøre det billigere for folk å bo, men også for å redusere det skyhøye gjeldsnivået i Norge.

Les også: Frp nekter å godta regjeringens «snikinnføring av boligskatt»

Staten må inn i tempelet og velte lånebodene. I dag låner bankene altfor mye penger til boligkjøp, som igjen presser opp både leie- og boligprisene. Videre må vi forby å eie flere boliger enn to i storbyene. Bolig må avkobles hyperfinans og spekulasjon.

Kommunen må utvikle en ekte tredje boligsektor gjennom en kraftig økning i investeringer i en tredje boligsektor som er prisregulert og utfordrer markedet. Hele poenget med en tredje boligsektor er å tilby et alternativ til dagens boligmarked, ikke å hjelpe flere inn i det ødelagte boligmarkedet som allerede eksisterer.

Byrådets mål om å bygge 1000 boliger i en liksom-tredje boligsektor i en by med hundretusener av innbyggere, er som å by tusen folk på middag og kun ha én fisk å servere. Jesus kan klare det, men ikke Johansen. Dagsavisen bør derfor vente med luftige overskrifter om «gjenreisning» av boligpolitikken eller frelse fra boligmarkedet til antallet er hevet til 100.000 sosiale boliger.

Vi trenger ambisjoner og dødsmasse penger. Alt annet er business as usual – bokstavelig talt.