Samfunnet vårt prøver så hardt å gjøre alle fornøyde at det har mistet helt kontrollen.
Vi maler over historiene som formet oss. Klassikere blir sensurert, omskrevet og endret.

Ikke fordi de faktisk skader noen, men fordi vi har blitt så overdrevent følsomme at vi ikke klarer å skille mellom ekte diskriminering og fiktive fortellinger fra en annen tid.
Ta Disney som eksempel. Den nye live-action-versjonen av Snehvit er blitt et kaos.
Skuespilleren Rachel Zegler har kalt originalen «ekstremt utdatert» og vil ha en versjon uten prins.
Når ble det problematisk at en eventyrprinsesse blir reddet? Det er et eventyr – ikke en feministisk pamflett.
I tillegg er de syv dvergene byttet ut med «magiske skapninger» for å unngå stereotypier. Men i forsøket på å rydde opp, mister man alt som gjorde fortellingen magisk.
Ikke alt trenger å presses inn i dagens ideologiske rammer.
Nå skal alt handle om inkludering, rasisme og politisk korrekthet, selv når det overhodet ikke hører hjemme.
Snehvit skal plutselig ikke være hvit. Ariel skal ikke ligne på originalen. De syv dvergene må bort fordi det kan støte noen.
I Roald Dahls barnebøker blir ord som «tjukk» og «stygg» også fjernet for å unngå å støte noen.
Hva er neste steg? Skal vi begynne å omskrive verdenshistorien også?
Selvfølgelig er det bra med representasjon, men det betyr ikke at vi må endre på allerede etablerte karakterer som mange barn har hatt et sterkt emosjonelt forhold til.
Det handler ikke om rase, det handler om kontinuitet og respekt for historiefortelling.
Det er selvsagt viktig å gi rom for flere stemmer og perspektiver. Men det betyr ikke at vi skal rive ned alt som eksisterte før.
Når klassikere sensureres, karakterer endres og historiene skrives om for å passe en ny agenda, så visker vi ut mer enn bare ord. Vi visker ut en del av hvem vi var.
Dette handler ikke om å være imot mangfold, det handler om å bevare det ekte og originale. Historier som har rørt millioner, skal ikke knebles fordi de ikke passer dagens krav om «perfekt representasjon».
I stedet for å slette fortiden, burde vi heller lære av den – og skape nytt ved siden av, ikke i stedet for.
Hvis vi så lett kan endre på eventyr og klassikere, hva er neste steg? Skal vi begynne å omskrive verdenshistorien også?
Skal vi late som om den franske revolusjonen aldri var voldelig, at Hitler ikke prøvde å utrydde millioner, eller at homofili alltid har vært feiret med regnbueflagg?
La historiene være det de er: et produkt av sin tid, sin fantasi og sin kraft.
Hvor går egentlig grensen, og når slutter vi å forholde oss til virkeligheten?
Disse historiene har formet generasjoner – ikke med hat, men med fantasi, drømmer og magi. Vi vokste opp med prinsesser, hekser og helter, og vi trengte ikke se hudfarge for å tro på eventyret. Barn så håp, ikke politikk.
Er du uenig med en historie? Lag din egen. Men slutt å tukle med det som allerede finnes. Ikke alt må tilpasses alle hele tiden.
Noen ganger må vi bare akseptere å stå utenfor – og la historiene være det de er: et produkt av sin tid, sin fantasi og sin kraft.
Verden trenger ikke flere omskrevne klassikere. Den trenger mer forståelse – og mot til å la ting være i fred.
Les også: Sanne har over 30 pleiere hver uke: – Familien tør ikke forlate huset (+)
Les også: – Folk tror du er hjerneskadd når du er litt annerledes i ansiktet
Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)