Debatt

Hvor mange bunader trenger egentlig en prinsesse?

Når kommunen bruker skattepenger på å gi en gave til en allerede ekstremt privilegert person, bør alarmklokkene ringe.

Dagen før prinsesse Ingrid Alexandra dimitterer i forsvaret, får den kongelige soldaten en Bardu og Målselvbunad i gave fra det lokale husflidlaget.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagen før prinsesse Ingrid Alexandra dimitterte fra førstegangstjenesten i Skjold leir, mottok hun en ny bunad – den sjette i rekken – som gave fra Målselv kommune og lokalt næringsliv.

Jens Aldo Carrizo-Nilsen, nestleder i Foreningen Norge som republikk.

Prislappen er på rundt 50.000 kroner. Kommunen selv bidro med 5.000 kroner, mens private aktører tok resten.

Dette er ikke bare smakløst – det er også prinsipielt problematisk.

At en offentlig institusjon gir gaver av stor verdi til en kongelig representant reiser alvorlige spørsmål om forholdet mellom det offentlige og monarkiet.

Når kommunen bruker skattepenger på å gi en gave til en allerede ekstremt privilegert person, bør alarmklokkene ringe.

Hva slags signal sender dette til befolkningen?

Ville det vært like uproblematisk dersom en ordfører ga en kostbar gave til en partileder eller næringslivsaktør? Hvor går grensa mellom gave og smisking?

I tillegg er det høyst uklart hvorvidt slike gaver rapporteres og beskattes som de burde.

For vanlige borgere regnes gaver av stor verdi – særlig fra offentlige eller kommersielle aktører – som skattepliktig inntekt. Gjelder ikke dette kongehuset? Eller har de immunitet også mot skatteplikten?

Vi utfordrer Skatteetaten og offentligheten: Hva skjer med disse gavene? Hvor registreres de? Hvem har kontroll?

Kall det smøring, kall det lojalitet – i praksis er det en form for strukturell korrupsjon.

For oss i Norge som republikk er dette bare nok et eksempel på hvordan monarkiet er fritatt fra de normene og reglene som gjelder alle andre.

Seks bunader – fra Asker, Vest-Agder, Rogaland, Øst-Telemark, Numedal og nå Målselv – begynner å ligne mer på et PR-prosjekt enn et ekte uttrykk for lokal tilhørighet.

En bunad skal symbolisere identitet og tilknytning, ikke være et trofé for kongelig representasjon.

Denne typen gavepraksis åpner døra for en uheldig kultur der lokalpolitikere og næringsliv håper på gunst, synlighet, eller til og med fremtidig belønning gjennom å gi kostbare gaver til kongehuset.

Kall det smøring, kall det lojalitet – i praksis er det en form for strukturell korrupsjon.

Og det er uverdig for et land som hevder å være et åpent og demokratisk samfunn.

Vi spør: Hvor går grensa for kongelig gavejakt? Og når skal det norske folk kreve innsyn, skatteplikt og redelighet også fra kongehuset?

Det er på høy tid at vi tar den republikanske samtalen på alvor.

Ikke fordi vi vil være sure – men fordi vi tror på et Norge der ingen står over loven, og der ingen bør motta luksusgaver bare fordi de er født inn i en tittel.

Les også: Bernard Minier: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)

Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)

Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)

Mer fra: Debatt