Jeg ville egentlig bare skrive en glad og stolt oppdatering på Facebook. Om hvor mye det betyr for meg å få lede 17. mai-komiteen i Oslo i år.
Om barnetoget som fyller gatene med fløyter, pølser, is og forventningsfulle barnesmil. Om hvor vakkert det er å feire frihet, folkestyre og fellesskap – sammen.
Jeg husker fortsatt den første 17. mai-feiringen etter at jeg kom til Norge som barn. Bagn i Valdres var fortsatt fremmed, men jeg glemmer aldri sekkeløpet, potetløpet – og følelsen av å være med.
Jeg kjente på noe som lignet tilhørighet. Og den følelsen har aldri sluppet taket.
Derfor føles det så stort og meningsfullt å få være med på å lede feiringen av det fineste ved Norge: Friheten. Folkestyret. Fellesskapet.
Men så kom stormen. I løpet av det siste døgnet er jeg blitt kalt en skam. Et svin. Et bevis på at «islamsk fanatisme har tatt over Norge».
Man lærer seg å heve hodet. Men det gjør det ikke mindre vondt. Og det gjør det ikke mindre farlig.
Folk spør om det virkelig ikke finnes noen «norske» som kunne lede 17. mai-komiteen. De skriver at «slike som meg» ikke burde få stå i spissen for «vår» nasjonaldag.
Dessverre er dette ikke nytt. For mange av oss med en annen hudfarge eller religion er hets og rasisme ikke unntaket – det er noe vi har lært oss å leve med.
Man venner seg til å stå i det. Man lærer seg å heve hodet. Men det gjør det ikke mindre vondt. Og det gjør det ikke mindre farlig – for det fellesskapet vi forsøker å bygge.
Så la meg si det helt tydelig: Jeg er stolt. Jeg er glad. Og jeg står støtt. Står for det jeg tror på. Står for et Norge som rommer oss alle.
Det gjør vondt at barn og unge som ligner meg skal lese at noen mener de ikke er «norske nok» til å gå i tog eller bære det norske flagget.
For Norge er også mitt land. Jeg kom hit som flyktning fra et brutalt regime i Iran. Jeg ble møtt med trygghet og muligheter. Og som så mange andre med innvandrer- og flyktningbakgrunn, har jeg brukt stemmen min til å bidra, engasjere meg – og gi tilbake til fellesskapet.
Derfor gjør det vondt at gleden over å få lede 17. mai i Oslo, må vike for reinspikka rasisme og hat.
Det gjør vondt at barn og unge som ligner meg skal lese at noen mener de ikke er «norske nok» til å gå i tog eller bære det norske flagget.
Det finnes et Norge som ser, som bryr seg, og som sier fra. Det er det Norge jeg tror på.
Det gjør vondt, men det gjør meg ikke stille. For 17. mai er ikke en dag for noen få. Det er en dag for oss alle. Vi feirer at vi kan være uenige politisk – og likevel være ett folk.
Vi feirer et fellesskap som formes, utvides og styrkes – ikke svekkes – av mangfoldet i dette landet.
Jeg vet at denne hetsen ikke kommer fra flertallet. Tvert imot. Jeg vet at det finnes et Norge som ser, som bryr seg, og som sier fra. Det er det Norge jeg tror på. Og det er det Norge jeg får æren av å feire.
Jeg sier fra. Ikke bare for meg selv, men for alle som har fått høre at de ikke passer inn. Alle som har vært redde for å stikke seg fram. Alle som lærer seg et nytt språk, hever stemmen sin – og håper den skal bli møtt med respekt.
Ingen nettroll skal få definere hvem som er «norsk nok».
Som barn lærte jeg at 17. mai var en dag der alle fikk være med. Og det fellesskapet vi bygger når vi holder fast ved det, er noe verdt å feire – år etter år. Sammen.
- Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse.
Les også debatt: Beskjeden er tydelig: Rasisme skal det ikke snakkes om
Les også: Mangler fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn (+)
Les også kommentar: Oslo skal skape verdens beste skole. Tydeligvis ikke for alle (+)
