Sist fredag, den 21. mars, var den internasjonale dagen mot rasisme. Den markerte i år også at det er 60 år siden FNs konvensjon mot rasediskriminering ble vedtatt.
I mine søk i norske medier etter nyhetsoppslag eller ytringer knyttet til denne markeringen fant jeg fint lite.
Hvorfor snakkes det ikke mer om rasisme?
Rasisme har vært og er fortsatt et kjempestort problem, for enkeltmennesker, men også for samfunnet. At den internasjonale dagen mot rasisme forbigås i stillhet, er symptomatisk for hvordan storsamfunnet forholder seg til rasisme – gjennom å unngå temaet. La meg komme med noen aktuelle eksempler.
I USA jobber nå Trump-administrasjonen aktivt med å fjerne ord knyttet til rasisme og andre former for diskriming, og avdelinger som jobber for «mangfold, likestilling og inkludering». Noen universiteter prøver å bevare slike avdelinger ved å skifte navn, mens andre har lagt dem ned av frykt for å få kutt i økonomisk støtte.
De aller færreste ser på seg selv som rasist, men er vi gode nok til å være anti-rasister?
For et par uker siden startet arbeidet med å fjerne gatematerialet fra «Black Lives Matter» i nærheten av Det hvite hus, og i flere stater er det ikke lov å snakke om kritisk raseteori i skolen. Beskjeden er tydelig: Rasisme skal det ikke snakkes om.
En annen unnlatelsesstrategi er å dekke over, spille på «fargeblindhet» – at vi tilsynelatende setter pris på mangfold, men ikke ønsker å snakke om hvorfor svært mange barn og unge i Norge opplever rasistiske ytringer.
Sumaya Jirde Ali har smertefullt beskrevet slike opplevelser i sin bok «Et liv i redningsvest». I Australia markerer de dagen mot rasisme som «Harmony Day». Når vi vet at rasisme ikke er eliminert, som er det egentlige fokuset for dagen, er dette enda et eksempel på hvordan rasisme dekkes over og ignoreres.
Men hvorfor er det så vanskelig å snakke om strukturell rasisme?
Det vil være variasjoner på forklaringer, men mye handler om at mennesker som meg, med hvit hudfarge, ikke ønsker å snakke om rasisme fordi det vekker et ubehag. De aller færreste ser på seg selv som rasist, men er vi gode nok til å være anti-rasister?
Å være anti-rasist krever at vi står opp mot stillheten omkring rasisme, og snakker om at det i Norge i dag er diskriminering i jobbsøkerprosesser og på arbeidsplassen, og at barn og unge opplever å høre N-ordet og andre rasistiske ytringer i skolen.
Faren ved å la være å snakke om rasisme, er at den normaliseres.
Det handler også om å si ifra når noen slenger en «morsom» kommentar med rasistiske undertoner.
Vi som ikke opplever rasediskriminering, har et enda større ansvar. Det er som den amerikanske forfatteren Robin DiAngelo beskriver i sin bok «White Fragility»; at dersom du var til legen og fikk høre at du hadde en alvorlig sykdom, så ville du sannsynligvis ønsket mer informasjon om hvordan du kunne blitt frisk igjen.
Vi har et ansvar for å lese oss opp om rasisme, inkludert den «snille rasismen», som DiAngelo kaller det, den tilsynelatende uskyldige rasismen – og hvordan vi kan bidra til å eliminere rasisme gjennom å være aktive anti-rasister.
Faren ved å la være å snakke om rasisme, er at den normaliseres, og jeg vil ikke bo i en verden der rasisme er greit.
Les også kommentar: Antiwoke har alltid vært farligere enn woke (+)
Les også kommentar: Demokratiet i USA demonteres for åpen scene
Les også debatt: Skal vi bare ignorere at menn straffes hardere enn kvinner?
Les også debatt: Er ikke Grønland nordisk nok til å fortjene vår støtte?
