Dagens ungdom vokser opp i en digital tidsalder der nettet er en viktig arena for identitet og tilhørighet. En oppvekst fylt av press, utenforskap og forvirrende maskulinitetskrav.
I «Adolescence» – «ungdomsår» på norsk – blir dette smertefullt tydelig. Den 13 år gamle Jamie Miller blir arrestert for drapet på sin medelev Katie, og serien stiller spørsmålet: Kan digitale miljøer virkelig påvirke en tenåringsgutt så sterkt at han begår drap?
Det er lett å la seg rive med av dystre fortellinger om hvordan nettet forvandler unge gutter til radikaliserte, kvinnefiendtlige individer. Tematikken i «Adolescence» er ingen fiksjonsfremmed problemstilling, men den viser et ytterpunkt. De fleste gutters digitale hverdag er langt mer sammensatt.
Påvirkere som Andrew Tate er ikke bare en trussel. De fyller også et tomrom.
For å forstå hva som faktisk former guttene våre, må vi møte tematikken med nyanser, ikke fordømmelse. Derfor har Reform – ressurssenter for menn intervjuet gutter mellom 16 og 19 år om digitale medier, maskulinitet og påvirkere som Andrew Tate.
Tate har preget sosiale medier med en miks av motivasjonsprat, kvinnefiendtlighet og antifeministiske budskap. I «Adolescence» ser vi hvordan lignende ideer preger Jamie, som formes av et syn der menn skal dominere og kvinner underordnes.
I serien går dette så langt at Jamie tester ut manipulerende taktikker han har lært på nett om nedverdigende språk og fysisk dominans i møtet med en kvinnelig psykolog.
Påvirkere som Tate er ikke bare en trussel – de fyller også et tomrom. For å forstå påvirkningen må vi skille mellom det som er skadelig, og det som gir gutter en følelse av retning og mening.
Advarer vi bare mot farene, uten å forstå hva som appellerer til gutter, risikerer vi å overse hva de søker etter.
Mange av guttene vi intervjuet kjente til Andrew Tate og hadde sett innholdet hans, men tok sterk avstand fra kvinneforakten.
Samtidig opplevde flere at budskap om disiplin og suksess kunne være inspirerende. De fleste slukte altså ikke innholdet rått, men filtrerte, vurderte og stilte seg kritiske til mye av det de så.
Når gutter møtes av sprikende idealer, kan det skape usikkerhet og en følelse av aldri å strekke til.
Både «Adolescence» og våre funn viser at gutter møter motstridende forventninger til hva det vil si å være mann. Jamie strever med å være sterk, uavhengig og attraktiv – et press mange kjenner seg igjen i.
I feeden dominerer treningsvideoer, ekstreme dietter og idealet om en muskuløs kropp som den ultimate målestokken for maskulinitet. Dette skaper stress og utenforskap, særlig for dem som ikke kjenner seg igjen i bildet av «den sterke mannen».
Samtidig forventes det også at gutter er åpne og viser sårbarhet. Når de møtes av slike sprikende idealer, kan det skape usikkerhet og en følelse av aldri å strekke til.
Skal vi hjelpe gutter med å håndtere dette, må vi anerkjenne kompleksiteten i erfaringene deres – og gi dem rom til å definere maskulinitet på egne, trygge premisser, og uten skadelige ytterpunkter.
Når voksne møter gutter med moralsk panikk eller fordømmelse, risikerer de å skyve dem lenger inn i nettopp de miljøene de er bekymret for.
Mange voksne forstår lite av hva gutter faktisk eksponeres for på nettet. «Adolescence» illustrerer dette godt når en etterforskers tenåringssønn må oversette emoji-kommentarer for at de voksne skal skjønne alvoret.
Når voksne møter gutter med moralsk panikk eller fordømmelse, risikerer de å skyve dem lenger inn i nettopp de miljøene de er bekymret for. Det snakkes mye om gutter, men lite med dem. Bekymringen for skadelige påvirkere er reell, men blir lite fruktbar hvis vi ikke prøver å forstå hvorfor de appellerer.
Og det er kjernen i noe av det viktigste «Adolescence» lærer oss. Når samtalen preges av frykt heller enn nysgjerrighet, vokser avstanden mellom generasjonene. Gutta ender opp med å føle seg misforstått – og oversett.
«Adolescence», og også funnene i vårt prosjekt, peker på et viktig problem: Når gutter ikke finner rom for å snakke om følelser eller utforske maskulinitet på egne premisser, søker de andre steder.
Da er veien kort til digitale ekkokamre som forsterker utenforskap og frustrasjon.
Skal vi møte gutters behov, holder det ikke å advare mot ekstreme påvirkere – vi må vise at likestilling også gjelder dem. Når samfunnet tar gutters utfordringer på alvor, mister skikkelser som Tate sin appell.
Ja, Andrew Tate er farlig. Men enda farligere er det å tro at alle gutter er naive ofre for hans budskap. Hvis vi møter gutter med mistro og moralisme, risikerer vi å skyve dem bort – rett inn i armene på nettopp de stemmene vi er bekymret for.
Reforms kommende rapport, basert på intervjuer med gutter, lanseres i april. Der presenterer vi forslag til hvordan vi bedre kan møte utfordringene som gutter står overfor.
Skal vi skape endring, må vi lytte før vi dømmer. Det er det eneste som faktisk virker.
Les også: Astri og Martin er fosterforeldre: – Det mest meningsfulle vi har gjort (+)
Les også debatt: Vil de ha et «mannetog»? Da får de arrangere et, da
Les også: Eksperter sier stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: «Oliver» var kriminell på heltid. Kunne tjene 70.000 på et døgn
