Etter 30 år blir kroppen som en gammel bil – for noen. Den går fortsatt framover, men plutselig lytter du etter lyder du aldri har hørt før: Hva var det knekket i kneet?
Leger sier det er normalt – «det er bare alderen» – men ingen fortalte deg at alderen skulle komme med en konstant, lavfrekvent frykt. For hva om det ikke er «bare alderen»? Hva om det er noe verre?
Livet etter 30 blir en liste over de som var her, men ikke er det lenger. For mange er det første gang døden blir virkelig.
Og så begynner den jævla googlingen. Før du vet ordet av det, sitter du der og leser en historie om en 32-åring som døde av en sjelden sykdom – med akkurat de samme symptomene som du har.
Det er én ting at kroppen begynner å spille deg et puss. Men hva med vennene dine? Livet etter 30 blir en liste over de som var her, men ikke er det lenger. For mange er det første gang døden blir virkelig.
Det er ikke lenger noe som skjer med «andre mennesker». Det er klassekameraten, kompisen, den morsomme kollegaen fra jobben du hadde da du var 25.
Og med hvert tap blir det umulig å ignorere spørsmålet: Når er det min tur?
Jeg husker da internett kun var memes og kattunger. Nå er det katastrofer og kreftdiagnoser.
Jeg husker da internett kun var memes og kattunger. Nå er det katastrofer og kreftdiagnoser. Algoritmene elsker å vise deg hva som kan gå galt, og du lar deg rive med. Jeg også.
Scrollingen blir som et giftig orakel: «Se her, hun var sunn og glad, men så ...».
Og så googler du mer. Jo mer du leser, desto sikrere blir du på at døden står rett rundt hjørnet. Og la oss være ærlige: Ingen går på X for å dele at noen ikke døde av en mystisk sykdom.
Livet etter 30 er også overveldende på en annen måte. Du får flere regninger. Flere folk å bekymre deg for. Kanskje barn. Og med barna kommer en helt ny dødsangst – hva skjer med dem hvis noe skjer med deg?
Plutselig er ikke døden bare din egen greie lenger.
Kanskje er det en del av problemet: Vi snakker ikke om døden lenger. For bare et par generasjoner siden var døden en del av hverdagen. Folk vokste opp med den – våket ved sykesengen, stelte de døde.
Nå er døden noe vi skyver unna, til sykehusene og skjermene våre. Så når den først banker på døra – om så bare som en tanke – aner vi ikke hva vi skal gjøre.
Det er fristende å ignorere dødsangsten. Distrahere seg med Netflix, jobb, smågodt eller øl. Men kanskje det er det motsatte vi må gjøre: Se den i hvitøyet?
Å akseptere dødsangsten handler ikke om å bli venner med den, men å innse at den er en del av pakka.
Den danske filosofen Søren Kierkegaard mente at tanken på døden er det som gir livet dybde. Hvis vi aldri fryktet døden, hvordan skulle vi da kunne verdsette livet?
Å akseptere dødsangsten handler ikke om å bli venner med den, men å innse at den er en del av pakka. Som den ene, litt rare slektningen i en ellers grei familie.
Ja, dødsangsten etter 30 er reell. Men den kan også være en gave. Den minner oss på at livet er her og nå. At kneet som knirker, er et kne som fortsatt kan gå. At menneskene vi elsker, er her i dag, selv om de kanskje ikke er det i morgen.
Så i stedet for å google deg inn i en eksistensiell krise, kan du spørre deg selv: Hva vil du egentlig gjøre med tiden du har igjen?
For som den amerikanske poeten Mary Oliver så treffende sa: Hva skal du gjøre med dette ene ville og dyrebare livet ditt?
Svaret er ditt. Men kanskje er det på tide å finne det ut.
Les også: Han kjemper mot kreften: – Jeg frykter ikke døden (+)
Les også kommentar: Rastapresten er blitt biskop
Les også: Jeg vil bestemme over aska mi sjøl
Les også: Krematoriene når snart bristepunktet (+)
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
