Dagsavisens journalist Tomm Pentz Pedersen har i tre reportasjer i oktober tatt for seg vår siste reise i kister til krematoriet der vi blir til aske. Sjøl er jeg nevnt, og jeg vil gjerne videreformidle hva jeg mener om vår jordiske aske.
Flere partier med Fremskrittspartiet i spissen vil at vi skal bestemme over vår kropp og legalisere aktiv dødshjelp, men etter døden er det myndighetene som bestemmer den geografiske plassering av legemet ditt og aska di.
Ved kremasjon dreier det seg om en blikkboks på et par liter, og staten er livredd for hvor vi skal spre den, eller at urna skal stå i vindusposten eller staudebedet.
Eiendomsretten står sterkt i Norge, men vi er som leilendinger og husmenn uten jord når det gjelder eiendomsretten til vår jordiske aske. Den eier staten og den forvaltes av Statsforvalteren. Gravferdsloven (paragraf 20) er på dette området for lengst gått ut på dato.
Vi skal selv eie vår jordiske aske og bestemme hva vi vil gjøre med den. De som tror på oppstandelsens dag, må få lov å ligge på kirkegården. De som vil bli en del av naturen, må få spredd aska for vinden – og sjøl bestemme hvor det skal være.
Sjøl vil jeg gjerne stå på pianoet mitt, eller ligge i hagen under edelgrana jeg planta for 60 år siden. Alt dette er lov i noen land vi liker å sammenligne oss med.
I Norge er det aller nådigst lov å få spre aska på steder der Statsforvalteren har den guddommelige makta til å bestemme hvor det skal skje.
I Storbritannia kan etterlatte hvert år ta med seg hjem 430.000 urner etter kremeringen. Og «du kan gjøre hundrevis av ting med dem», står det i «The Good Funeral Guide». I «Green Burial» av J.B. Bradfield står det at det er lov med kistegrav i hagen med en liten gravstein. Det er lettere å få lov til det enn å få tillatelse til å sette opp en garasje.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I Norge er det aller nådigst lov å få spre aska på steder der Statsforvalteren har den guddommelige makta til å bestemme hvor det skal skje. Hovedregelen var at askespredning «kun kan skje på åpent hav og i høyfjellet».
Det var i 1995, og departementet betrakter fortsatt vår jordiske aske som radioaktivt avfall. Myndighetene klamrer seg til forarbeidene i gravferdsloven som til en sutteklut.
Sjøl har jeg fått avslag på å spre aska mi i handikaptoalettet på sportspuben Bohemen og i Alnaelva, der jeg vokste opp.
For mennesker som ikke er spesielt religiøst anlagt, virker det noe selsomt at det er Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for bestemmelsene om urner og askespredning. Det var Jon Lilletun som var saksordfører for loven i 1996.
Å spre aska på hyttetomta kommer ikke på tale, for det kan fort oppfattes som et privat gravsted. Det er bare tillatt for folk som allerede står på sokkel, eller tilhører adelens etterkommere. Den siste var Mille-Marie Treschow i 2018.
Sjøl har jeg fått avslag på å spre aska mi i handikaptoalettet på sportspuben Bohemen og også i Alnaelva, der jeg vokste opp. Kulturminister Trond Giske avslo min klage.
Til slutt har jeg foreløpig fått godkjent å få spredd aska i Glomma ved Fossum bro i Spydeberg, men Statsforvalteren vil bestemme når på året det skal skje, og det må komme en ny søknad etter at jeg er død.
Mennesker som vil ha sin aske spredd, ønsker å få gjort det på steder man har en følelsesmessig binding til. Dagens bestemmelser ignorerer fullstendig våre individuelle ønsker.
I Oslo er det 20 gravplasser, men det er trangt om plassen der. I fjor ble det kremert 4.214 personer på Alfaset, Oslos eneste krematorium. Det er en kremasjonsprosent på 82,7 – ny rekord for osloborgere. For å spare plass er det forslag om å plassere oss i urnevegger.
Der vil vi ikke bli til jord, men være aske til Odin kommer tilbake. Får vi eiendomsretten til å gjøre hva vi vil med aska og urna vår, vil det bli bedre plass på gravplassene.
De fleste av oss besøker ikke kirkegården eller gravlunden til våre kjære ofte. Mange vil sette lys på graven på allehelgensdag og på julaften, men har problemer med å komme dit på grunn av avstand, alder og funksjonsnedsettelser.
De rigide og anakronistiske bestemmelsene i gravferdsloven og dens forskrift røper en paternalistisk og autoritær formynderholdning til både innbyggerne og døden.
Jeg er en av dem og har ikke vært på kirkegården på ti år. For mange kan dette være sårt. Dersom man kan ha aska plassert i leiligheten eller hagen, kan det tennes lys der.
I Sverige er det lov å dele aska mellom pårørende i flere urner. Vi vil få et mer normalt og nærmere forhold til døden, om vi sjøl får ta vare på våre døde på denne måten, og ikke overlater det til kirkevergen med en postgiro.
De rigide og anakronistiske bestemmelsene i gravferdsloven og dens forskrift røper en paternalistisk og autoritær formynderholdning til både innbyggerne og døden.
De politiske partiene er tause som graven.
Les også: Roy (55) har fått godkjent spredning av egen aske: – Jeg vil ikke havne i Sverige (+)
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Les også: Han kjemper mot kreften: – Jeg frykter ikke døden (+)
