Er du en tradisjonell Ap-velger som er dritt lei av maktkamper, nominasjonsdrama og den evigvarende inflasjonen?
Hvis et vellykket Frp – med blide Sylvi Listhaug som mulig statsministerkandidat – gir deg søvnløse netter og et «dødt løp mellom Brenna og Støre» har gjort vondt verre, så bør du fortsette å lese.
I dagens klikkbaserte, annonsesponsede medieverden, er det en absolutt selvfølge at det blir mye støy.
Tirsdagen denne uka skulle egentlig handle om den nye abortloven. Og endelig ferdig med nominasjoner og maktkamper, skulle Arbeiderpartiet nå ha søkelys på valgkamp og alt som forener oss – som et lag.
Er det lett? Nei. Er det mulig? Med dagens media, egentlig ikke.
Maktkamp og drama er et symbol på et velfungerende demokrati, med tilsvarende frie media. Ikke alle land i verden kan skryte av det. Men i dagens klikkbaserte, annonsesponsede medieverden, er det en absolutt selvfølge at det blir mye støy.
Hvorfor? Fordi konflikter selger lett, drama engasjerer og «underholder» de fleste, mens debatter om den kjedelige politikken automatisk havner i bakgrunnen. Særlig når valgkampen nærmer seg. Nyheten må jo kunne selges!
Medieskapt «frenzy» er ikke alltid verken sunt eller sant, men kan enkelte ganger være veldig skadelig. Husker dere maktkampen mellom Hadia Tajik og Trond Giske? Og medias evigvarende dekning av den?
Det skadet Arbeiderpartiet, og i verste fall kan det frie markedet skade vårt demokrati.
Husker dere Erna Solbergs siste bok, som en journalist kalte for «gjespende kjedelig!»? Politikken er jo kjedelig og markedet jakter stadig nye kunder, på godt og vondt.
Hva er løsningen? Kundemakt heter det, og den kan redde dagen: La rett og slett være å lese om spekulasjoner, sjalusi og anonyme anklager fra «sentralt plasserte kilder». Først da vil media vil slutte å gi det så mye spalteplass.
Les heller om den kjedelige politikken: Om abortloven og kanskje en reform for eldreomsorg og pårørendepolitikk.
Pårørendes arbeid er en blind flekk i likestillingskampen, siden kvinner får det meste av ansvaret.
Følg med litt nå, så kanskje vi kan få partiet vårt tilbake på rett kjøl igjen: Oslo Arbeiderparti vedtok for ikke så veldig lenge siden under punktet «Gi økt støtte til pårørende» at «det er fellesskapets ansvar å løse helse- og omsorgsutfordringer. Pårørende legger ned 136.000 årsverk i omsorgsinnsatsen for syke og pleietrengende, uten lønn, og vi er nødt til å støtte og avlaste dem».
Pårørendes arbeid er også en blind flekk i likestillingskampen, siden kvinner får det meste av det uformelle ansvaret. Det må likestillingspartiet kunne gjøre noe med.
Når jeg tenker på demografiske endringer her i landet, ser likestillingsframtiden ganske mørk ut.
Mandag 11. november skjedde det noe magisk: Sinsen og Carl Berner Ap vedtok enstemmig blant annet at Arbeiderpartiet skal jobbe for å «forbedre pårørendes permisjonsmuligheter i arbeidslivet, en reell styrking av omsorgsstønadsordningen» – og ikke minst; «å utrede hvordan omsorgsarbeid kan gi pensjonsopptjening». Et kjønnsperspektiv skal også inn i pårørendepolitikken.
Litt kjedelig, men fortsatt magisk. Vet du hvorfor?
Regjeringens «Bo Trygt Hjemme»-reform er bra. Men sykehjemsplassene er få, helse- og omsorgssektoren skriker etter arbeidskraft og våre eldre lever lenge og blir dermed sykere.
Mens de venter på svar på sykehjemssøknaden, hvem tror dere får ansvaret helt uten vederlag da? Det er familien, og som oftest kvinnen. Hun som blir trippelarbeidende og risikerer å svekke sin økonomiske selvstendighet helt.
Det gir grobunn for «patriarkatets gjenreisning» og vi kan tape alt vi har opparbeidet gjennom generasjoner.
Særlig når jeg tenker på demografiske endringer her i landet, ser likestillingsframtiden ganske mørk ut – også i verdens mest likestilte land. Ikke for å være dommedagsprofet, men med eldrebølgen og det tilhørende tredje skiftet, har vi en likestillingskrise. For å si det mildt.
Løsningen på dette er enkel: Den neste sosialreformen om pårørendepolitikk. Den som partiet vårt sårt trenger.
Tygg litt på den. Den har noe for de fleste, om ikke for alle: Den gamle ensomme moren, hennes barn, arbeidsgiveren og ikke minst feminister og kvinnevennlige menn.
Likestilling i 2024 handler om et likestilt pårørendeliv, folkens!
Selv om pårørendepolitikk er dødskjedelig og de fleste skygger unna den, i motsetning til et «komisk amatørmessig kupp», kan den redde dagen.
Jeg har nylig utfordret flere Ap-topper om dette – ikke minst Jonas Gahr Støre, Tonje Brenna og Jan Christian Vestre. Alle hadde noe positivt å si. Så ikke la medieskapt oppstyr ta det beste fra deg og partiet vårt. Ikke la medielekkasjer og baksnakking ødelegge for valgmoralen.
Det var fire kvinnelige kandidater som kriget om to av topplassene på Arbeiderpartiets stortingsliste i hovedstaden. To av dem har minoritetsbakgrunn, så her har vi et luksusproblem. Det er bare å skryte av det, med store bokstaver.
Velgerne våre er mer opptatt av hva vi sier enn hva vi heter.
Til sammenligning har ikke Oslo Høyre en kvinnelig kandidat med minoritetsbakgrunn på sine første 11 plasser. Høyre har heller ikke hatt en slik representant på Stortinget på tjue år. Tiden var ikke moden for det, denne gangen heller – i hvert fall ikke i Oslo.
Velgerne våre er mer opptatt av hva vi sier enn hva vi heter. Så hold moralen oppe, hold fokus på det viktigste: Politikken fremfor personer, en samlet venstreside og ditt bidrag til den potensielt neste store sosialreformen vår.
Og før vi vet ordet av det, er Arbeiderpartiet plutselig på sitt beste igjen.
Les også: Utnytter staten de pårørende?
Les også kommentar: Arbeidstakere blir ikke friskere av å få mindre penger inn (+)
Les også kommentar: En seier som kan koste oss dyrt (+)
Les også: – Da jeg som 13-åring fikk menstruasjon, så ble jeg også en kone (+)
