Ifølge Helsedirektoratet har 1,5 millioner mennesker pårørendeansvar i Norge. I 2022 utgjorde dette 136.000 årsverk uten lønn.
Til sammenligning var det litt over 150.000 lønnede årsverk i omsorgstjenesten samme år, ifølge SSB. Dette bekrefter både etterspørselen og de pårørendes viktige rolle i samfunnet.
Så hvordan ville denne stillingsutlysningen sett ut, dersom den gjenspeilet virkeligheten?
Høye kompetansekrav og dårlige arbeidsforhold
Pleie, medisinansvar og følgetjeneste er bare noen av oppgavene som må utføres når et familiemedlem trenger hjelp på grunn av sykdom eller andre utfordringer. Tiden for omsorg og sosialt samvær spises opp av behovet for å orientere seg i systemet. Frivillig innsats og overtid uten kompensasjon må påberegnes. Ingen kveldstillegg. Ingen røde dager heller.
Du må ha høy systemforståelse, og kunne navigere mellom helsevesen, Nav og barnevern. God skriftlig og muntlig fremstilling er et krav. Du må også kunne forstå pasientrettigheter, veilede og tolke, og være i døgnkontinuerlig beredskap. Førerkort og egen bil er en fordel.
Du må være en god prosjektleder, holde oversikt og delegere oppgaver. Du må kunne vurdere når det er på tide å melde bekymring – og samtidig vurdere din egen habilitet. Langtidsplanlegging er også viktig; Skaff fullmakt før de blir for syke, ellers vil det bare føre til merarbeid.
Fullmakten er nyttig for innsikt i personens økonomi; Har Nav stoppet utbetalingene? Er regningene betalt? Hvis ikke løper skyhøye gebyrer, slik at inkassobyråer kan tjene på deres manglende evne til å følge opp. Kanskje bare fordi de har vært lenge på sykehus.
Du kan fort bli syk selv, slik at andre i familien også blir pårørende.
Typiske symptomer er følelsen av å være fysisk og mentalt utbrent. Gjerne fordi du balanserer en fulltidsjobb og har et privatliv, samtidig som du helt ufrivillig pålegges pårørendeansvaret. Noe som viser seg å ramme flest kvinner, som gjerne blir trippelarbeidende.
Du kan fort bli syk selv, slik at andre i familien også blir pårørende. Risikoen for nedarvelig belastning må derfor påberegnes.
Les også: Trøndelag Ap kan like gjerne bytte navn til Trond sitt Ap
Hvilket samfunnsbehov dekker pårørenderollen?
De som trenger hjelp, er ikke enten-eller; enten helt selvstendige eller helt umyndiggjorte. Mange befinner seg et sted imellom og trenger kanskje bare litt oppfølging for å kunne klare seg.
Det er nettopp disse som i ulik grad blir avhengige av sine pårørende, ofte fordi vilkår for samtykke og tvang er vanskelig å oppfylle med dagens regelverk.
De fanges også ofte ikke opp av systemet heller. De som ikke tar rasjonelle valg, men ennå ikke har fått en demensdiagnose. De som er suicidale, men ennå ikke har uttalt det. De som ikke behersker språket eller digitaliseringen, og dermed ikke klarer å fylle ut skjemaer innen fristen.
Eksemplene er mange; Den voksne sønnen som fortsatt sitter på gutterommet med dataspill. Småbarnsmoren som ikke kommer opp av sengen på grunn av long covid. Den nedstemte ungdommen som ikke lenger vil gå på skolen. Bestefaren som ikke vil slippe inn hjemmesykepleien.
Kanskje de pårørende egentlig bare gjør seg selv en bjørnetjeneste, slik at regelverket kan opprettholdes?
De som pårørende fortvilt prøver å hjelpe, men som ikke strekker til. De man må avvente til de har falt helt til grunne, før systemet har myndighet til å trå inn.
Kanskje de pårørende egentlig bare gjør seg selv en bjørnetjeneste, slik at regelverket kan opprettholdes?
Kanskje noe hadde vært nødt til å endres raskere, dersom de pårørende hadde streiket? Fordi hadde deres rolle blitt anerkjent og hørt tidligere, kunne mye vært forhindret. Små inkassovarsler kunne blitt håndtert før de ble store innkrevingssaker. En lett depresjon kunne blitt behandlet før den utviklet seg til alvorlig sykdom. Liv kunne vært reddet, og store ressurser kunne vært spart.
Men selv når staten kan bruke tvang, kommer helsevesenet til kort. Personen får da ofte ikke tilstrekkelig helsehjelp likevel, men heller straff og konsekvenser. Eksempelvis informasjonsbrev om bortfall av rettigheter; fra forsikringsselskap når det er registrert selvmordsforsøk, eller fra Nav når aktivitetskrav ikke er fulgt opp.
Men ingen evner å se helheten – hvordan det ene bare er en konsekvens av det andre. At det er resultatet av at personen, som sårt trengte helsehjelp, ikke fikk den i tide.
Er vi prisgitt våre pårørende?
De som virkelig trenger hjelp, er ofte prisgitt sine pårørende – deres tid, ressurser og handlekraft. De som har pårørende som behersker språket og er datakyndige er heldige. Men hva skjer med dem som ikke har pårørende? De som har lav systemforståelse og ikke kjenner sine rettigheter?
Lenge leve velferdsstaten! Men er den virkelig for alle?
Hvordan klarer de mest sårbare seg i møte med et så komplekst system?
Må staten alltid vente til bristepunktet før den gir hjelp? Eller er det på tide å anerkjenne at pårørenderollen egentlig bare dekker et stort hull i velferdssystemet?
Løsningen kan ikke være å bare styrke omsorgsstøtten til pårørende. Regelverket må også endres slik at staten kan ha hovedansvaret for og myndighet til å gi nødvendig helsehjelp før det er for sent.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: Disse sykdommene dominerer nå
