Rusfeltet i Norge står i en kritisk situasjon. Over 400 døgnplasser skal kuttes ifølge Rusfeltets hovedorganisasjon, og i nedslagsfeltet til Helse Sør-Øst forsvinner over 100 plasser.
Når kommunene, mer enn på flere tiår, sliter økonomisk og tvinges til å kutte i viktige tjenester, forverres situasjonen ytterligere. Sykehusene står overfor samme utfordring, med budsjettkutt som reduserer tilbudene for mennesker med rusproblemer.
Pasientene i rusfeltet er avhengige av tid – tid til å bygge tillit, tid til å bearbeide dype, personlige prosesser og tid til å oppnå varige endringer.
Økonomiske hensyn og anbudskonkurranser settes foran faglige vurderinger om hva som faktisk fungerer. Har effektiviseringsiveren kommet så langt at alt dreier seg om å få mest mulig for lavest mulig pris?
Nå er det på høy tid å sette mennesker, kvalitet og sosialfaglig kompetanse foran økonomi, og å rette oppmerksomheten mot det som faktisk gir varige resultater for pasientene. Vi må også erkjenne at høy kvalitet koster.
Et annet viktig aspekt er «å sørge for»-ansvaret som Helse Sør-Øst har. Dette ansvaret innebærer at befolkningen skal få nødvendig helsehjelp – og det viktigste bør være behandlingens kvalitet, ikke prisen.
Det betyr at pasientene skal ha tilgang til et mangfold av behandlingsplasser, geografisk spredt, slik at alle – uavhengig av bosted – får likeverdige tjenester.
Ut fra prosessen hittil har ikke Helse Sør-Øst tatt sitt ansvar.
Pasientene i rusfeltet er avhengige av tid – tid til å bygge tillit, tid til å bearbeide dype, personlige prosesser og tid til å oppnå varige endringer.
Det å bli rusfri kan ta kort tid, men å lære å leve et liv som de fleste av oss tar for gitt, kan ta mange år.
Det å bli rusfri kan ta kort tid, men å lære å leve et liv som de fleste av oss tar for gitt, kan ta mange år. Det handler om å mestre alt fra økonomistyring til daglige gjøremål, samliv, naboskap og mye mer.
Dette er rammeverket rundt et nytt rusfritt liv, og derfor trenger mange lang tid.
I dagens system presses behandlingen sammen i altfor korte perioder, et resultat av stramme budsjetter og kutt i behandlingsplasser. Når vi reduserer behandlingstiden, begrenser vi pasientenes muligheter for varig bedring.
Vi ser også en uheldig utvikling der medisinsk behandling ofte vektlegges sterkere enn sosialfaglig innsats, til tross for at en helhetlig tilnærming er avgjørende for vellykket rusbehandling.
Rusbehandling handler om langt mer enn medisinske aspekter.
Rusbehandling handler om langt mer enn medisinske aspekter. En helhetlig tilnærming innebærer å forstå pasientens sosiale og psykologiske kontekst.
Fagfolkene i rusfeltet, med uvurderlig kunnskap og erfaring, må få en stemme i utformingen av politikken. Deres erfaringer og perspektiver må være grunnlaget for en behandling som er tilpasset pasientenes faktiske behov.
Anbudssystemet har også fått en negativ innvirkning på rusfeltet. Når behandlingsplasser og tjenester tildeles gjennom anbud, prioriteres økonomiske hensyn fremfor stabilitet og kvalitet.
Dette skaper stor usikkerhet blant ansatte, som frykter for jobbene sine hver gang nye anbudsrunder settes i gang. Mange erfarne, dedikerte ansatte – de som har bygget sterke relasjoner til pasientene og har kritisk kompetanse – velger å slutte, fordi de ikke orker usikkerheten.
For pasientene betyr det tap av kontinuitet i behandlingen, noe som svekker kvaliteten og skaper utrygghet.
Når behandlingsplasser og tjenester tildeles gjennom anbud, prioriteres økonomiske hensyn fremfor stabilitet og kvalitet.
Et bedre alternativ er å gjeninnføre løpende avtaler for behandlingsplassene, som sikrer kontinuitet og stabilitet. Det vil gi institusjonene muligheten til å planlegge langsiktig og gi de ansatte trygghet i jobben.
Vi står nå ved et veiskille. Et utvalg skal nedsettes for å vurdere hva som er effektiv behandling i rusfeltet, og dette arbeidet er avgjørende for fremtidens behandlingstilbud.
Likevel ser vi at tilbudene kuttes før vi har fått svar på hva som faktisk virker. Dette er både uforståelig og uforsvarlig. Det er derfor avgjørende at utvalget får bred fullmakt.
Det må kunne stille kritiske spørsmål, blant annet om helseforetakene har fått enerett til å definere hva som er god rusbehandling – uten å ta hensyn til de som faktisk jobber med pasientene.
For å styrke rusfeltet må vi handle nå.
Uansett er det lite klokt å «radbrekke» et stort antall behandlingsinstitusjoner før utvalget har fått tid til å vurdere hva som er beste praksis.
For å styrke rusfeltet må vi handle nå. Vi må sikre nok tid til behandling, prioritere sosialfaglig kompetanse, lytte til fagfolkene, avskaffe anbudsordningen og sikre stabile ressurser gjennom løpende avtaler.
Med en slik tilnærming kan Norge bygge et rusfelt som virkelig møter pasientenes behov, støtter de ansatte, og gir varige resultater – et rusfelt der kvalitet og omsorg alltid kommer foran kortsiktige økonomiske hensyn.
Les også kommentar: Trøndelag Arbeiderparti kan like gjerne bytte navn til Trond sitt Arbeiderparti
Les også kommentar: I Norge har vi verdens høyeste laveste lønninger
Les også: Da kampen for å overleve var over, begynte kampen for økonomisk overlevelse
Les også: Hvem vil være en liten lort?
