Da jeg ble rammet av kreft hadde jeg ingen tanke om hva dette ville innebære for min økonomi.
Jeg tenkte som mange gjør, at «det skjer jo ikke meg», og hadde nok med å komme meg ut av angsten som følger med risikofylte operasjoner, cellegift og stråling. Kampen for å overleve. Jeg kom meg gjennom, men så meldte det seg straks en ny kamp.
Overlever jeg økonomisk? Og får jeg beholde noe jobb?
Det korte svaret er nei.
Selv etter et kvart århundre som ansatt i en IA-virksomhet, kunne ikke min arbeidsgiver tilrettelegge. En skjebne jeg deler med svært mange i samme situasjon. Så det står derfor ikke på viljen til de som rammes av sykdom eller skade å bidra til arbeidslinja, slik det ofte fremstilles fra både politikere og annet hold.
Eneste alternativet for meg var derfor å bli 100 prosent ufør og si opp min stilling.
Ansvaret ligger primært hos arbeidsgivere som velger å ikke tilrettelegge for reduserte stillinger. Noe de kan velge å ikke gjøre fordi partene i arbeidslivet i stort legger opp til fulle stillingsprosenter.
Eneste alternativet for meg var derfor å bli 100 prosent ufør og si opp min stilling.
Over natten ble min inntekt redusert med en tredel. Parallelt med økt boliglånsrente og økte levekostnader generelt rammer det spesielt hardt når man ikke har noen mulighet for å plusse på inntekten når helsa tillater det.
Det oppleves derfor som den kjipe sykdommen man ble rammet av straffes dobbelt. Først fordi man mister jobben og alt det som det representerer av verdighet og trygge rammer. Og deretter om man finner en mulighet for å arbeide noe ved siden av uføretrygden, som å ha et styreverv i borettslaget, eller som vikar på biblioteket skal man likevel ikke få beholde det lille ekstra på lønnskontoen.
I stedet blir valget om man skal selge huset, bilen eller velge å leve på eksistensminimum. For dagens uføretrygd gir kun mulighet til å tjene opp til 0,4 G (cirka 49 611 kroner) før trygden avkortes.
Arbeiderpartiet, SV og FrP har alle signalisert de ønsker å øke inntektsgrensen til 1G. Å tillate uføre å jobbe mer, uten å tape trygd, er en løsning som vil gi livskvalitet for de uføre og verdifull kompetanse til arbeidsmarkedet. Spørsmålet er; vil de gjøre det?
Regjeringen har makt til å justere inntektsgrensen, og har de viljen, kan de bidra til et arbeidsliv hvor både uføre og arbeidsgivere drar nytte av et mer fleksibelt og rettferdig system.
Å involvere flere uføre i å delta i arbeidslivet gir gevinst for hele samfunnet. All inntekt fra arbeid er skattbar og tilfører statskassen midler.
Ved å heve inntektsgrensen gir vi flere muligheten til å bidra etter evne, samtidig som vi sikrer en mer rettferdig og inkluderende hverdag for de som trenger det mest.
Dette er ikke bare et sosialt ansvar – det er en investering i fellesskapet og gir verdighet til den enkelte.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Les kommentar: De kan like gjerne bytte navn til Trond sitt Arbeiderparti
