Mitt navn er Eline. Jeg er 33 år gammel. Jeg er enslig. Uføretrygdet. Så har jeg en schizoaffektiv lidelse, som jeg går i behandling for.
Det utfordrer livet mitt. Det gjør at jeg må ta medisiner, å gå i behandling. Og om ting blir skikkelig ille er jeg nødt til å være på sykehus.
De siste årene har jeg måttet flytte fire ganger på relativt kort tid. Det har jeg opplevd som problematisk, og ikke noe særlig helsefremmende. De fleste vil nok kjenne på stress i en flytteprosess.
Jeg innser nå viktigheten av et trygt hjem, et sted man faktisk kan kalle hjem. Jeg vil ikke ta det for gitt igjen.
Jeg følges opp av et FACT-team, og av de får jeg mye god hjelp. Samtaler, turer, og terapi. Blant annet hjalp de meg til å søke kommunal bolig.
Jeg har lang historikk med psykisk sykdom, mange og lange innleggelser på sykehus. Det beste er jo å kunne klare seg i eget hjem. Men da må trygghet, stabilitet og forutsigbarhet ligge til rette, hvertfall i mitt tilfelle. Etter en lengre søknadsprosess fikk jeg tilbud om bolig i kommunen.
Og her bor jeg altså nå. Jeg var så takknemlig for å få hjelp. Takknemlig for plassen, for et nytt hjem. Tenkte at her kan jeg bli værende en stund. Finne ro og trygghet.
Vel, nå tre uker inn i mitt nye hjem er jeg ikke så sikker.
Det tok ikke lang tid før utfordringene satte i gang her. Synlig rus i gangene, mye bråk, høy musikk fra ulike kanter. Brannalarmer som går, da gjerne sent på kveld eller på natt. Utløst av folk som har trykket på brannknappen. Eller av hasj røkt i oppgangen. På de tre ukene jeg har bodd her har brannalarmen blitt utløst seks ganger.
Så nå har jeg sekken og boblejakka klar, for jeg vet jo ikke hvor lenge jeg blir stående ute.
Det bor flere barnefamilier her, og flyktninger. Jeg vet ikke, men kanskje har folk her traumer fra før.
Jeg tror ikke jeg kommer på noe mer triggende enn å våkne til den alarmen. Kroppen min går i full adrenalin-modus, og det tar det tid å roe ned igjen.
Brannvesenet rykker ut hver gang, de. Noen ganger politiet også. Det er jo for så vidt en trygghet i det.
Det som kanskje ikke akkurat er en trygghet, er sprøytespisser i gangen min. Eller rusa mennesker som slår og banker på døra mi midt på natta. De forsøkte å ta seg inn, og jeg ble livredd. På de ukene jeg har bodd her har jeg sendt inn formell klage to ganger.
Hva må til? Hva må til for at endringer skjer her? Dette lover jo ikke akkurat godt.
Ja, så er dette en kommunal bolig. Hele blokka på 10 etasjer faktisk. Så da må man kanskje regne med litt?
Jeg skal ikke måtte behøve å ha selvforsvars-spray klar i hånda på vei opp trappene. Men det har jeg.
Men hvor går grensa? Skal man godta alt? Det bor flere barnefamilier her, og flyktninger. Jeg vet ikke, men kanskje har folk her traumer fra før. Da kan jeg ikke tenke meg at utfordringene her hjelper.
Jeg ble forespeilet en leilighet i et bygg som nå skulle være stille og rolig. Leiligheten jeg ble tildelt var såkalt behovsprøvd, og skulle passe for meg.
Det er mulig jeg har en annen oppfatning av hva stille og rolig er. Dette kan da umulig stemme. Her sitter jeg og er redd for å klage for mye for ikke å bli tatt på alvor.
På samme tid tenker jeg dette er viktig at kommer opp og fram. For i et land som Norge skal det ikke være sånn.
Det er vanskelig, for jeg har vært heldig som får hjelp, som får tak over hodet. Noe som skulle være trygt og forutsigbart for meg. Jeg ønsker å vise takknemlighet, men det som foregår her kan umulig være greit.
Det skal ikke være sånn at jeg må se meg over skulderen, ta rennafart til døra mi for å låse meg inn tryggest mulig. Jeg skal ikke måtte behøve å ha selvforsvars-spray klar i hånda på vei opp trappene.
Men det har jeg.
Les mer fra Eline Skår her:
