Jeg var 45 år og mor til fire ungdommer da min uføretrygdede mann ble lagt inn. Han var dels på sykehus og dels på sykehjem i seks år før han døde.
Den gang trodde jeg det var gratis å være syk i Norge, også for pensjonister. Så jeg fikk sjokk.
Prisen for sykehjemsopphold har vært uforandret siden mannen min døde i 1997:
75 prosent av grunnbeløpet minus et fribeløp, 85 prosent av all øvrig inntekt, slik som pensjoner, avkastninger, renter og så videre.
Det står i vedtektene at det kan brukes skjønn, men skjønnet brukes nå ganske forskjellig. Det står at man får beholde litt mer hvis man har barn under 18 år. Det er også litt ulik praksis fra kommune til kommune.
Tror myndighetene at disse pensjonistene ikke trenger pengene sine?
Men resultatet er uansett at de aller sykeste av oss blir fratatt mesteparten av sin egen opptjente pensjon når de trenger langtids heldøgns helse- og omsorgtjenester.
Tror myndighetene at disse pensjonistene ikke trenger pengene sine?
De har fremdeles behov for klær, sko, toalettsaker, frisør eller fotpleier. Mange trenger høreapparat og dyre briller.
Noen har fremdeles glede av en tur på konsert, litt sjokolade, frukt eller vin. Mange ville ønsket å gi gaver til familiemedlemmer ved fødselsdager, konfirmasjon og bryllup. Men med det lille som er igjen av pensjonen, får de ikke til alt dette.
Så dette må pårørende betale. Kan de pålegges dette? For nærmeste pårørende har naturligvis også dårlig råd når den sykes inntekt er så redusert. En familie er jo en økonomisk enhet.
Dette må da være et hull i velferdsstaten?
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Politikere jeg snakker med, sier at å drive sykehjem er dyrt. Ja, selvfølgelig. Men mye i velferdsstaten er dyrt.
Det er dyrt å drive skole, barnehage, SFO og hjemmetjenester, men dette er enten gratis eller med lave egenandeler.
Det er dyrt å drive sykehus, men likevel betaler vi ingenting for korte opphold. Medisiner er dyre, å drive legepraksis er dyrt, men trygdesystemet vårt sponser oss så vi bare betaler en egenandel på vel 3.000 kroner i året.
Et fantastisk system!
Hvis man altså ikke er pensjonist som trenger et langvarig sykehus- eller sykehjemsopphold.
Dette må da være et hull i velferdsstaten?
Og det hjelper ikke å kalle sykehjemspasienter for «beboere». Det er jo bare tull.
Sykehjem er en del av helsevesenet. Ingen legges inn på sykehjem fordi de trenger bolig, det har nok de fleste fra før. Det er en heldøgns helsetjeneste de trenger.
Folkeregisterloven er enig med meg der. Ifølge den loven regnes pasientene som bosatt der de hadde sitt bosted før institusjonsinnleggelsen.
I disse budsjettider, når det foreslås reduserte egenandeler på det ene og det andre, hvilket parti våger å gjøre noe med disse egenandelene?
Les også: Rita og Morten mister tre millioner i pensjon: – Det er så bittert
Les også: – Sjekk doskåla når du er på toalettet – det reddet meg
Les også: Er du for syk til å jobbe? Slik er veien til uføretrygd (+)
----
Om innleggsforfatteren
- Kristin Borg driver demensarbeid gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsens demensforening.
- I 2011 skrev Dagsavisen om Kristin Borgs møte med demens, og arbeidet hun driver.
- Hun er aktiv i samtalegrupper og kurs for pårørende, og er også likeperson og snakker med mange på telefon.
----
Les også: Halvor lever med hjernekreft: – Sykdommen definerer meg ikke
