I organisasjonen Løvemammaene har nærmere 40 % av medlemsmassen vår innvandrerbakgrunn, og blant familiene vi bistår i hjelpetjenesten vår, er rundt 22 % av sakene familier med innvandrerbakgrunn. Hovedsakelig er dette ikke-vestlige innvandrere.
Vi har mange grusomme fortellinger fra innvandrermødre som utsettes for grov rasisme i eget hjem, av hjelpeapparatet.
En mor ble tatt nakkegrep på og ført fra stua til kjøkkenet av en kommunal saksbehandler, fordi det var rotete på kjøkkenet i den kommunale leiligheten hun bodde i med tre barn under 5 år, hvorav et barn på respirator 24/7.
En mamma sa til meg «Jeg skjønner ikke hvorfor de er slemme med oss som har syke barn?»
En annen forelder vi snakket med fikk høre at «i hjemlandet ditt setter de bare sånne barn ut i ørkenen» og «du skal være glad du bor i Norge, for der du kommer fra hadde du ikke fått noen ting».
Andre utsettes for verbale rasistiske angrep.
Mødrene tør ikke å gi motsvar eller melde ifra. Ikke vet de hvor de kan gjøre det, heller.
Når de som skal hjelpe oppfører seg sånn, så tror de at det er sånn det er. En mamma sa til meg «Jeg skjønner ikke hvorfor de er slemme med oss som har syke barn?». Jeg måtte fortelle at de ikke er sånn med hvite etniske nordmenn som har syke barn, og at hun utsettes for rasisme.
Jeg sa at jeg skammet meg over å være etnisk norsk i den situasjonen.
Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)
Holdningsendring og kompetanse
I de verste tilfellene er det ikke bare holdningsendring som må til – da er det snakk om grov rasisme. Men over den jevne linja er det mye som kan gjøres med holdningsarbeid.
Økende etnisk mangfold i befolkningen krever økt faglig kompetanse innen både helse- og oppvekstsektor for å sikre likebehandling. En studie fra 2021 så på innvandrerforeldre som har syke eller funksjonshindrede barn, og deres møter med hjelpeapparatet.
Studien konkluderte med at selv om innvandrerforeldrene har stor tiltro til helse- og velferdstjenestene, vil erfaringer med mangelfull informasjon, ressurser og avslag på søknader, redusere tilliten til ordningene og personer i systemet.
Familiene har heller ikke oversikt over hvilke rettigheter de har, og har vanskeligheter med å tilegne seg denne kunnskapen.
Et avslag fra hjelpeapparatet er blant annet noe foreldrene kan tro er et endelig nei, og da mister de mulighet til å klage. På denne måten blir familier gående uten nødvendig hjelp i årevis, slik vi erfarer at de har gjort når de endelig henvender seg til Løvemammaenes hjelpetjeneste.
Les også: Tre år etter trusler om bøter: Lærerne er fortsatt ikke rustet til å håndtere vold (+)
Skam og tabu
En annen utfordring er at det i noen minoritetsmiljøer også er skam og tabuer knyttet til funksjonshindringer, med forestillinger om at barnets sykdom eller funksjonshindring er en straff fra Gud.
Innvandrermødre med syke og funksjonshindrede barn er ifølge forskning ekstra utsatt for isolasjon og utenforskap, og forekomsten av depresjon er høyere hos denne gruppen.
For å møte dette er det spesielt viktig med flerkulturell forståelse.
Løvemammaene mener at det er viktigere enn noen gang å få på plass undervisning og kompetansehevende tiltak for alle som vil møte på disse familiene i sin jobb.
Løvemammaene har flere erfaringer med foreldre som ikke har forstått alvorlighetsgraden av barnets diagnose.
Vi mener også at det er behov for egne minoritetskoordinatorer og sosionomer på alle sykehus med barne- og ungdomsavdeling, og i alle bydeler og kommuner med høy andel innvandrerfamilier. Det samme gjelder i de regionale barnepalliative teamene, for også i innvandrerfamilier er det barn som dør. Og døden, begravelse og sorg håndteres forskjellig i ulike kulturer.
Det må i større grad benyttes tolk i møte med familiene enn det som gjøres i dag, for å sikre at informasjonen som gis også faktisk forstås. Ikke alle diagnoser eller sykdommer «finnes» i andre land eller kulturer.
Det kan for eksempel brukes andre begreper eller diagnoser, eller at symptomene kan forklares på andre måter som tro eller religion.
Løvemammaene har flere erfaringer med foreldre som ikke har forstått alvorlighetsgraden av barnets diagnose eller viktigheten av medisinrekkefølge, derfor holder det ikke bare å gi en beskjed over bordet eller sende en epikrise i posten.
Skal vi klare å ivareta disse familiene, må det et omfattende nasjonalt og systematisk stykke arbeid til.
Les også: Kommentar: Historiens dom kan bli brutal for Joe Biden (+)
