Ja, målet var åtte medaljer under OL i Paris. Ja, vi klarte målet. Åtte av i alt 987 medaljer.
I sum tok Norge én OL-medalje mer enn land som Irland, Georgia og Aserbajdsjan, men én mindre enn Romania, Polen og Cuba. Vi er et hav bak de virkelig store idrettsnasjonene, og den luka vil ikke bli tettet med det første.
Fem av de åtte norske medaljevinnerne kommer fra veldrevne, ressursrike familieforetak. To kommer fra en bakgrunn som er helt motsatt, og representerer to særforbund som er blakke.
Det åttende gullet ble sikret gjennom håndballen, hvor laget og enkeltspillernes karrierer i stor grad er finansiert av sponsormidler og foreldreinnbetalinger.
Den desidert største sponsoren i norsk idrett er foreldrene. Det er de som betaler medlemskap, treningsavgifter, lisenser og utstyr. Den nest største sponsoren er kommunene som har bygd haller og anlegg – med noe bidrag fra tippemiddelordningen.
I tillegg har vi næringslivet og gode samarbeidspartnere, som bidrar i ulik grad fra forbund til forbund, fra utøver til utøver. Men nå er både særforbund og klubber under press grunnet tøffe prioriteringer i næringslivet.
Vi må komme oss bort fra det reparasjonssamfunnet vi har i dag, og over til et forebyggingssamfunn. Skolen og idretten er de to plassene hvor en best kan forebygge.
I norsk håndball utgjør den offentlige driftsstøtten ni prosent av inntektene. Folk tror det knapt når de får høre det. Støtten våre topputøvere får fra Olympiatoppen er også betydelig redusert – nær 35 prosent mindre enn den var i 2010.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er altså dyktige og betalingsvillige familier og lojale partnere som kjenner sitt samfunnsansvar, som sørger for at hjulene går rundt i henholdsvis bredden og toppen.
Det gjør de ikke for alle. Stadig flere forbund, klubber og idrettslag skraper i bunnen av pengekassa, mens klubbledere, frivillige og ansatte i idretten jobber alt de kan for å skape aktivitet. Et av særidrettenes viktigste ønsker er at aktiviteten skal være så billig og tilgjengelig som mulig. For alle!
I grunnskolen er opplegget og antall timer i kroppsøving det samme som på 70-tallet, og et stort antall skoler mangler tilgang på egnede anlegg, svømmehaller og utstyr.
Vi må komme oss bort fra det reparasjonssamfunnet vi har i dag, og over til et forebyggingssamfunn. Skolen og idretten er de to plassene hvor en best kan forebygge. De to er helt avgjørende for god helse og gode liv – både mentalt og fysisk.
Barnehagebarn leker mindre og er mindre aktive enn før. Barnehagene melder om lite bemanning og plass.
I grunnskolen er opplegget og antall timer i kroppsøving det samme som på 70-tallet, og et stort antall skoler mangler tilgang på egnede anlegg, svømmehaller og utstyr.
Dette skjer samtidig som at ett av fire norske barn har livsstilssykdommer. Barn og unge opplever stress, press og har i stadig økende grad psykiske plager. Ifølge FHI koster psykiske lidelser Norge 338 milliarder kroner årlig (2021). En Menon Economics-rapport viser at overvekt og fedme koster oss 238 milliarder – hvert år.
Fellesskapstrening i idretten og på skolen synes viktigere og viktigere. Det finnes store muligheter til å utjevne forskjeller mellom de som har ressurser og de som ikke har, og til å integrere og inkludere de som trenger det mest. Dette handler med andre ord like mye om folkehelse som toppidrett.
Anleggssituasjonen er også katastrofal. Spesielt i de store byene.
Det går utover bredden som skal drive de ulike idrettene, der barn må avvises på grunn av at kapasiteten er sprengt.
I andre enden av idrettsbildet har vi en haug med store idretter – friidrett, hockey, tennis, volleyball, turn, håndball, for å nevne noen – som ikke kan arrangere mesterskap i Norge. Fordi det ikke finnes nødvendige og store nok anlegg.
Her er vi langt bak andre sammenlignbare nasjoner. Samtidig sier man at Norge skal være arrangør av store mesterskap.
Vi er nødt til å ha en helt annen holdning til helse, breddeidrett og toppidrett.
Idretten kan være en arena for helse, for utjevning, for integrering, og er i stand til å bedrive en forebygging som er helt unik – til en rimelig penge.
All ære til de idrettsledere, ansatte og frivillige som sliter hver dag med å få endene til å møtes. De gjør en kjempejobb.
Situasjonen er kritisk, og det er nødvendig å beskrive virkeligheten slik den er.
Men ser man på «verdikjeden» knyttet til dette samfunnsoppdraget, så ser vi at barnehage og skole strever, stadig flere foreldre strever, idrettslagene strever veldig og særforbundene er blakke. Klubbene likeså!
Kommunene og fylkeskommunene kutter med hard hånd om dagen. Dette rammer mest de som har minst. Ironisk nok ser det ut til at staten er den eneste i kjeden som har penger.
Situasjonen er kritisk, og det er nødvendig å beskrive virkeligheten slik den er. Skole og idrett har en viktig funksjon når gagns mennesker skal skapes, men det blir mer og mer krevende.
Dette er en utvikling vi har sett over tid og vi kan alle ta del i ansvar og skyld. Vi er ikke «typisk norske og gode» på dette området.
Det er på tide å lage en samfunnsbyggende samtale mellom de ulike aktørene for å snu dette og komme opp med gode, bærekraftige løsninger. Fort!
Bygge anlegg kan vi starte med i morgen.
