I et år preget av brutale kriger, hungersnød og klimaødeleggelser, lover regjeringen å sikre økonomisk vekst og økt kjøpekraft til alle nordmenn i årene som kommer.
Hva forteller disse prioriteringene om oss?
«Vi som bor i Norge, skal være glade for at vi lever i et land preget av fred og trygghet. Nyhetsbildet gir oss daglig en påminnelse om at det ikke er alle som er like heldige som oss».
Slik startet finansminister Trygve Slagsvold Vedum finanstalen i Stortinget 7. oktober. Han lovet videre at regjeringen vil sikre økt kjøpekraft og styrkede velferdsordninger «slik at folk kan leve gode liv i hele Norge».
Fra et sosialdemokratisk perspektiv høres dette utvilsomt flott ut. Men hva med dem som ikke er født med norske pass og privilegier. De som, ifølge Vedum, «ikke er like heldige som oss»?
Bakteppet for det ekspansive statsbudsjettet er positive makroøkonomiske trender med utsikter til sterkere økonomisk vekst og fortsatt lav arbeidsledighet.
Samtidig har Norge de siste årene hatt kolossale ekstrainntekter på grunn av økte gasspriser som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina. Et nylig anslag sier at Norges merinntekter nærmer seg 2.000 milliarder kroner. I dette lyset fremstår bistandspakken til Ukraina kun som småpenger.
Krigen i Ukraina har snart rast i tre år, med enorme menneskelige kostnader. Likevel gir Norge og andre europeiske land knapt nok støtte til å holde utmattelseskrigen gående, og i alle fall ikke nok til at Ukraina vil kunne vinne krigen eller komme i en akseptabel forhandlingsposisjon.
Enda mindre synes regjeringen å bry seg om mennesker som lider utenfor Europa. Sudan er et godt eksempel. Til tross for Norges historiske engasjement for fred i landet, gjør Norge alt for lite til å dekke de enorme behovene for humanitær bistand.
Og til tross for at regjeringen bruker mer oljepenger enn noen gang tidligere, har de ikke funnet rom i statsbudsjettet til å videreføre ekstrabevilgningen til utviklingsland som er spesielt rammet av konsekvensene av Ukraina-krigen.
Også de to gruppene som regjeringen har sagt at de vil prioritere – ukrainske flyktninger og kvoteflyktninger – blir nå nedprioritert.
Vi skal «fortsette arbeidet med å fremme en bærekraftig palestinsk stat», skriver regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2025. Men Gaza ligger allerede i ruiner. Og mens regjeringen lover langsiktig bistand til palestinske myndigheter, fortsetter Oljefondet å investere i våpenprodusenter og selskaper som medvirker til okkupasjon og folkerettsbrudd i landet.
Dette siste punktet er viktig. Det handler nemlig ikke bare om å hjelpe de som er «mindre heldige» enn oss, som Vedum kaller det. Det handler også om å ta politisk ansvar og feie for egen dør.
Aller verst står det til med asylpolitikken. Helt siden den såkalte flyktningkrisen i 2015 har norske myndigheter konkurrert med andre europeiske land om å gjøre det vanskeligst mulig for mennesker fra Midøsten og Afrika å søke om asyl.
Men også de to gruppene som regjeringen har sagt at de vil prioritere – ukrainske flyktninger og kvoteflyktninger – blir nå nedprioritert. Spesielt kritikkverdig er forslaget om å redusere antall kvoteflyktninger til 200 (!).
Prioriteringene indikerer at verken flyktninger eller FNs anbefalinger betyr spesielt mye for Norge, selv i økonomisk gode tider.
Dette strider klart mot FN, som ønsker at vi forplikter oss til å ta imot 5.000 kvoteflyktninger hvert år. Dessuten er ordningene for asylsøkere og kvoteflyktninger ment å være komplementære løsninger. De skal derfor ikke ses i sammenheng, slik regjeringen insisterer på.
Innstrammingene er nødvendige, hevder Jonas Gahr Støre. Men er de virkelig det? Det er vel heller slik at de reflekterer politiske prioriteringer – som alltid kunne vært gjort annerledes. Og disse prioriteringene indikerer at verken flyktninger eller FNs anbefalinger betyr spesielt mye for Norge, selv i økonomisk gode tider.
I et år preget av brutale kriger, hungersnød, klimaødeleggelser og økte forskjeller mellom rike og fattige land, er det nødvendig å spørre: Er det moralsk riktig å prioritere nordmenns kjøpekraft og økonomisk vekst fremfor mer klimatiltak, flere kvoteflyktninger og økt støtte til land som Ukraina og Sudan?
En treffende betegnelse på regjeringens politikk er «velferdssjåvinisme».
Dessuten; er det sikkerhetspolitisk fornuftig og miljømessig bærekraftig? Hva forteller disse prioriteringene egentlig om oss, om våre verdier og vår virkelighetsforståelse?
En treffende betegnelse på regjeringens politikk er «velferdssjåvinisme». Det viser til synspunktet om at velferdsgoder bør forbeholdes nasjonens egne. Noen vil hevde at alle demokratiske stater er velferdssjåvinistiske, og at dette er en del av samfunnskontrakten mellom stat og borger.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Men dette er ikke den eneste måten å se det på. Ifølge den anerkjente filosofen Achille Mbembe krever vår tids eksistensielle utfordringer at rike europeiske land slutter å oppføre seg som om de har en «eksklusiv rett til rovdrift på planeten» og lærer seg å dele både jorden og dens ressurser.
Fra dette perspektivet er det ikke bare merinntektene – «krigsprofitten» – fra økte gasspriser som Norge er moralsk forpliktet til å dele, men også landet vårt, havet, og naturresursene som vi har tjent oss så ufattelig rike på.
Denne etiske tankegangen var ikke å spore i Vedums finanstale, som kun handlet om fordeling av goder og byrder innenfor nasjonens grenser.
Denne etiske tankegangen var ikke å spore i Vedums finanstale, som kun handlet om fordeling av goder og byrder innenfor nasjonens grenser. Men den kom ofte til uttrykk blant humanitære frivillige jeg intervjuet i doktoravhandlingen min.
«All rikdommen har gått oss til hodet. Vi tror vi fortjener alt vi har, og ønsker ikke å gi noe med mindre vi er garantert å få noe tilbake», reflekterte en kvinnelig informant med lang fartstid fra internasjonalt solidaritetsarbeid.
«Verden brenner, og vi klager over økte bompenger – vi må lære oss å dele», mente en annen.
Når man leser regjeringens forslag til statsbudsjett, er det vanskelig å være uenig med dem.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Les også: Kommentar: Historiens dom kan bli brutal for Joe Biden (+)
Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)
