Det er hjerteskjærende å lese innlegget til Nina Skauge, moren til Bendik som har Downs syndrom og som er fratatt BankID (Dagsavisen 31. oktober).
Banken påstår at det er «forbudt og straffbart å benytte andre sin BankID». Det er ikke sant. Det er heldigvis lov å hjelpe folk i dette landet.
Det som er forbudt er å misbruke andres identitet og BankID for å skaffe seg selv fordeler eller påføre andre ulemper.
Det er skammelig at bankene kommer med feilaktige trusler om straff.
En annen sak er at det under visse omstendigheter kan utgjøre et brudd på BankID-avtalen å få hjelp. Men kontraktsbrudd er uansett ikke straffbart, og det er skammelig at bankene kommer med feilaktige trusler om straff.
Det er fullstendig uhørt hvordan bankene møter gruppene som trenger hjelp og de som hjelper.
Les om Bendik: Jeg har BankID – altså er jeg
Enda mer alvorlig er det at norske myndigheter i lang tid har drevet en uansvarlig og ekskluderende digitaliseringspolitikk. Det har ført til systematisk forskjellsbehandling av sårbare grupper som eldre og utviklingshemmede.
Vi står midt i en krise med digitalt utenforskap som har svært alvorlige konsekvenser for de som rammes.
Et hovedproblem er at myndighetene baserer seg på BankID – og andre privateide eID-løsninger – som universalnøkkel til sentrale offentlige tjenester, uten at det gjennom anbudsprosesser, tilsyn, lovregulering eller på annen måte er stilt krav om likeverdig deltakelse for alle.
Regjeringen har som hovedmål i den nye digitaliseringsstrategien at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Dette til tross for at vi står midt i en krise med digitalt utenforskap som har svært alvorlige konsekvenser for de som rammes.
Istedenfor å bli mest mulig digitalisert, burde målet være å bli best i verden på sikker og inkluderende digitalisering. Det er nemlig to helt forskjellige ting, og på den sistnevnte målestokken er vi svært langt unna verdenstoppen.
Norske myndigheter har i lang tid drevet en uansvarlig og ekskluderende digitaliseringspolitikk.
I strategien for eID i offentlig forvaltning er det et tiltak at det skal «utredes hvordan eID på høyt sikkerhetsnivå kan gjøres tilgjengelig for flere». En eller annen gang i fremtiden er det altså – kanskje – noen flere som får tilgang til eID.
Men det spørs om det gjelder for Bendik.
Les også: Unge mangler BankID: Regjeringen frykter digitalt utenforskap
Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet (DFD) ble klaget inn for Diskrimineringsnemnda fordi utviklingshemmede ikke får tilgang til sentrale offentlige tjenester fordi det forutsetter BankID. Da argumenterte departementet for at «forskjellsbehandlingen som foreligger ved at ikke alle får tilgang til eID på høyt nivå både er saklig, nødvendig og forholdsmessig for å oppnå den tilstrekkelige graden av sikkerhet og tillit til løsningen».
Med andre ord: Bendik og moren hans utgjør en trussel mot sikkerheten og tilliten til eID, og da er det saklig å stenge dem ute i kulden. Bankene og departementet er altså skjønt enige der.
Regjeringen mener de selv er til for «vanlige folk». Vi skal tydeligvis ta det helt på ordet. Hvis du er fysisk eller psykisk funksjonshemmet, eldre eller utlending er du nok for «uvanlig» og derfor ikke særlig viktig.
Som et absolutt minimum må det omgående settes i gang et lovarbeid som regulerer vilkår for tilgang og tilbakekall av BankID – og annen eID fra private tilbydere – og som sikrer et minimum av rettssikkerhet i prosessen.
Hvis mindretallsregjeringen vår ikke vil gjøre det, bør resten av Stortinget kjenne sin besøkelsestid.
