«I løpet av neste år håper vi at nesten alle er over på app», sier leder Jan Bjerved på BankIDs nettside. Det der ordet «nesten» er deg det, Bendik. Og vennene dine.
Alle som ikke mestrer apper, koder, brikker og passord. Folk med utviklingshemming, demens eller bare høy alder.
bendik er min sønn. Da han skulle skifte bank, begynte det bra. Han er voksen og har Downs syndrom, så jeg må ha en ordning jeg kan betjene, skrev jeg til banken. De foreslo BankID. Fint, svarte jeg.
Fint og fint. Forsøk på innlogging med BankID førte øyeblikkelig til feilmeldinger. Og rask e-post fra banken: «Da det foreligger mistanke om at BankID ble benyttet av deg og ikke av din sønn er denne suspendert. Det er forbudt og straffbart å benytte andre sin BankID».
Banken viser til «Avtale om BankID», der det står at «du ikke må gi fra deg BankID-passordet eller engangskoder til noen, heller ikke familiemedlemmer, verger, banken, BankID eller politiet».
Og for å gjøre det komplett: Jeg har heller ikke lov til å benytte eller oppbevare hans kodebrikke.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Nå ville banken snakke med Bendik.
OK.
Ved første forsøk har kunderådgiveren gått hjem. Ved andre er Bendik så redd at han ikke vet hva han heter eller hvor han bor. Han, som har stålkontroll på navn, datoer, Eliteserien og Premier League.
Les også: Unge mangler BankID: Regjeringen frykter digitalt utenforskap (+)
På tredje forsøk svarer Bendik korrekt på alt, men er like utestengt fra det digitale.
Endeløse telefonkøer følger. Prøv chatbot! sier en kunderådgiver. Seriøst? Alle vet at chatbot-er er hodeløse høns, men OK. «Still et enkelt og presist spørsmål», skriver høna. Det er ikke enkelt, svarer jeg.
E-fakturaer er kun synlige i min sønns nettbank, som han ikke har. De svever i en sky. Før de går til inkasso.
Høna forstår ikke, og sånn holder vi på til jeg endelig blir satt over til et menneske.
«Still et enkelt og presist spørsmål», skriver mennesket. Jeg taster for harde livet, men antagelig ikke raskt nok, og sendes tilbake til høna.
Banken overfører nå Bendiks konti til min nettbank.
Hurra, jeg kan betale regningene hans.
Eller nei. E-fakturaer er kun synlige i hans nettbank, som han ikke har. De svever i en sky. Før de går til inkasso.
Logg inn, skriver inkassoselskapet – og Digipost og eFaktura. Jeg ringer alle, men ingen kan svare. Regninger, timeavtaler, blodprøver – alt svever i skyen. Bendik signerer fullmakter på papir, men mottakerne har selvsagt ingen postadresse.
Så er det Nav. Bendiks pensjon må flyttes til ny konto. Noen tastetrykk for den som har BankID. To måneders brevveksling for oss.
Kanskje e-fakturaene ligger i Bendiks gamle nettbank? Jeg griper skjelvende etter den forbudte kodebrikken. Men taster feil passord. Sjakk matt igjen. Jeg ringer og trygler om hjelp. Men nå vil også den gamle banken snakke med Bendik. Han orker ikke mer, sier jeg. Jeg forstår, sier mannen i banken. Det tviler jeg på.
Så er det Nav. Bendiks pensjon må flyttes til ny konto. Noen tastetrykk for den som har BankID. To måneders brevveksling for oss. Vi mottar standardskriv og skjema, fyller ut, signerer og sender. Sju brev frem og tilbake, før det ordnes.
Bendik, og resten av nesten-kategorien, er ifølge digitaliseringens avtaler utestengt fra det meste som kreves for å fungere i samfunnet. Fordi de ikke mestrer det selv. Og fordi deres pårørende ikke har lov til å hjelpe.
Alle som utvikler og administrerer teknologien vet dette. Politikerne også. Men de vet visst ikke hva de skal gjøre med det.
Og det blir verre: «Norge kan ta en ledende posisjon i Europa ved å benytte BankID som nasjonal eID-lommebok», står det på BankIDs nettside.
Snart svever vel passet ditt også i skyen, Bendik. Da kan du ikke besøke storesøster, som bor i utlandet.
Kjipt! Du får sende henne et brev i stedet.
Les også: Har levd med kreft i åtte år: – Sjekk doskåla når du er på toalettet
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb