Den siste tiden har det vært en rekke oppslag om bemanningsproblemer i barnehagene. Aksjonsgrupper blant foreldre forteller om utrygghet ved avlevering av barn, fordi det er for få ansatte på jobb.
Ansatte i barnehagene blir overarbeidet og syke, og verst var nyheten om barnehagen i Bergen som måtte ringe foreldre og be dem holde barna hjemme, fordi det ikke var forsvarlig å holde åpent med mange syke ansatte og ikke nok penger til å sette inn vikarer.
Hvordan havnet vi her? Det er særlig tre forhold som kan forklare situasjonen:
For det første er sykefraværet i barnehagene høyt, 10,2 prosent i offentlige barnehager i siste oversikt fra SSB. Derfor jobbes det hardt i barnehagebransjen med forebygging og for at ansatte som blir syke raskere skal komme tilbake i jobb. Men det er ikke bare i barnehagebransjen at sykefraværet er høyt, det gjelder i hele arbeidsmarkedet.
For det andre er styringsstrukturen for norske barnehager særdeles strengt regulert, gjennom bemanningsnorm og pedagognorm. Voksentettheten i norske barnehager er verdensledende, og noe vi skal være stolte av. Men samtidig gir bemannings- og pedagognormene lite rom for fleksibilitet.
Dersom en barnehage har mange barn med spesielle behov, er det lite fleksibilitet for å ansette en spesialpedagog til å styrke kvaliteten overfor disse barna. Manglende mestring i å løse slike tunge oppgaver er neppe noe som bidrar til redusert sykefravær.
Det er ikke bare i barnehagebransjen at sykefraværet er høyt, det gjelder i hele arbeidsmarkedet.
For det tredje handler det om kommuneøkonomi. Eksemplet fra Bergen skyldtes blant annet at budsjettet for å hente inn vikarer ble brukt opp i første halvår av 2024 (!). Byråden for oppvekstfeltet erkjente at budsjettet var for lavt, men at han ikke hadde noe valg: Det måtte gjennomføres kutt.
Hva er så veien ut av situasjonen? Den viktigste forutsetningen for å løse et problem er å erkjenne at det finnes. Og det bakenforliggende problemet som norsk barnehagebransje og andre deler av norsk arbeidsliv må slite med i dag og i flere tiår fremover, er at det er – og vil være – mangel på arbeidskraft.
Det skyldes noe vi som samfunn har diskutert og bekymret oss for i flere tiår allerede, men kanskje ikke gjort nok forberedelser for: Eldrebølgen. Når et stadig mindre antall mennesker i yrkesaktiv alder skal bidra til velferd for stadig flere eldre, blir det naturligvis press i arbeidsmarkedet.
Det er forståelig at en ønsker å gjøre seg selv mer attraktiv som arbeidsplass. Samtidig er det ikke bærekraftig.
Så langt har vi vært heldige i Norge. Naturressursene, særlig de i havbunnen, har gitt oss økonomisk handlefrihet til å betale oss ut av de tidligste symptomene på hva den demografiske utviklingen tar med seg av nye utfordringer.
Fremdeles ser vi også at aktører innen velferdstjenestene tilbyr økt lønn og signeringsbonuser, for å tiltrekke seg den knapphetsressursen kvalifisert arbeidskraft er i ferd med å bli.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er forståelig at en ønsker å gjøre seg selv mer attraktiv som arbeidsplass. Samtidig er det ikke bærekraftig – hverken når det gjelder kvalitet og tjenesteutvikling eller når det kommer til økonomi.
Tiden da vi kunne løse alle problemer med økt kvantitet – enten i form av økte bevilgninger eller flere mennesker – er forbi. Dagens bemanningssituasjon er kommet for å bli. Fremtidens bemanningsbehov i barnehagene må løses med kvalitet – ikke kvantitet.
Det bakenforliggende problemet som norsk arbeidsliv må slite med i dag og i flere tiår fremover, er at det er – og vil være – mangel på arbeidskraft.
Det kan løses med å bygge kompetanse på tvers og å bygge en god kompetanseprofil som svarer til de behovene som finnes i den enkelte barnehage. Det vil sikre kvaliteten i tilbudet til barn og forelde, gjøre arbeidsplassene tryggere for de ansatte og redusere behovet for vikarer i barnehagene.
Statlige normer må altså gjøres mer fleksible. Men uansett utforming forventer jeg at de reglene som politikerne på Stortinget pålegger kommuner og barnehager i det minste fullfinansieres.
Barnehager skal nemlig ikke trenge å ringe foreldre og be dem holde barna hjemme fordi det ikke er mulig å opprettholde et forsvarlig tilbud.
Les også: Forskning: De nye generasjonene lever lenger, men med dårligere helse
Les portrett av Einar Selvik: – Jeg er opptatt av ikke å klatre i trær som ikke har røtter (+)
Hannah Gitmark: De fremstiller Norge som et mislykket land
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Les også: – Et Oslo-byråd som vil slippe biltrafikken løs (+)
