Foreldreopprøret har i flere år vært talerør for fortvilte foreldre som forteller om et uforsvarlig omsorgstilbud i barnehager rundt om i landet.
De forteller hjerteskjærende historier om ettåringer som har skader etter en dag i barnehagen som de ansatte ikke kan redegjøre for, om å måtte overlevere vettskremte småbarn til nye, fremmede vikarer, og om barn som har gått med samme bleie hele dagen eller ikke har spist, fordi de ansatte ikke har tid til å følge dem opp.
De ansatte i barnehagene forteller på sin side om en uutholdelig arbeidshverdag der de «alltid» er underbemannet og «aldri» har tid nok, hender nok eller fang nok til å ivareta barnas behov.
For få uker siden demonstrerte derfor foreldre og fagforbund foran Stortinget med en klar oppfordring til politikere om å øke bemanningen i barnehagene. Flere hundre samlet seg på Eidsvolls plass under slagordet «Nok er nok».
De yngste i barnehagen
Bemanningstettheten er av mange ansett for å være en av de viktigste kvalitetsindikatorene i barnehageforskning, og derfor er det å øke antall voksne i barnehagene, og da særlig på småbarnsavdelingene, ansett for å være vår tids kanskje viktigste tiltak for å tilpasse barnehagen som oppvekstarena til de aller minste. Foreldreopprøret og dets tilhengere viser til forskning som tyder på at det barna trenger er flere voksne, og krever derfor økt bemanningsnorm.
Forskning viste at nivåene av stresshormonet kortisol økte hos barna under tre år dersom de måtte forholde seg til flere enn fire voksne.
Forskerne er dog ikke helt enige, for mens noen prosjekter tilsier at økt bemanning er positiv for barna, viser annen forskning at små barn i barnehagen kan reagere negativt på for mange voksne.
Harriet Vermeer og Marinus van Ijzendoorns forskning viste at nivåene av stresshormonet kortisol økte hos barna under tre år dersom de måtte forholde seg til flere enn fire voksne. Forskerne spekulerer i hvorvidt det kan være konteksten med gruppeomsorg i seg selv som stresser barna, for jo flere mennesker, jo flere relasjoner må barna forholde seg til.
Det er ganske voldsomt for små barn som ikke ennå har utviklet evne til å undertrykke og prioritere sanseinntrykk. «Alt» rundt dem tas inn uten filter og preger deres eget følelsesliv og fungering; gråt, konflikt, generell støy. Vi må kunne anta at dette er krevende for de små som ikke har forutsetninger for å forstå hva som skjer og hvorfor.
Dersom man fjerner omsorgspersonen som representerer de mønstrene som oppleves forutsigbare for barnet, truer man barnets evne til å engasjere seg i relasjonen.
I tillegg er det slik at vi mennesker fødes med underbevisste kommunikasjonsmønstre; non-verbalt kroppsspråk som ansiktsuttrykk og lyder, som er unike for hver og én av oss. Barnet foretrekker kommunikasjonsformer som ligger nærmest dets egne spontane uttrykk. Fremmede voksnes kommunikasjonsmønstre er nettopp fremmede og antagelig mer krevende å forholde seg til.
Dersom man fjerner omsorgspersonen som representerer de mønstrene som oppleves som forutsigbare for barnet, truer man barnets evne til å engasjere seg i relasjonen, noe som er en forutsetning for barnets optimale utvikling.
Uavhengig av bemanningsnormen er realiteten fortsatt den at ettåringer flest antagelig opplever hverdagen i barnehagen som krevende.
De har ikke utviklet særlig med impulskontroll, ei heller evne til å forstå andres følelser og hensikter. Ergo er de ganske brutale med hverandre. Slag, lugging og biting forekommer ofte på småbarnsavdelingene.
Kognitiv umodenhet og mangel på språk gjør det umulig for ettåringen å redegjøre for krenkelser de opplever fra andre barn, eller i verste fall fra ansatte.
Små barn er i barnehagen slik at flertallet skal ha råd til å betale for en livsstil få andre i verden er forunt, en livsstil som ikke er bærekraftig.
Små Barns Beste er helt enige i at ungene trenger bedre omsorg, og synes det er urovekkende å lese om ettåringer som ikke får dekket sine mest grunnleggende behov i offentlig omsorg.
Vi er dog uenige i premisset som ligger til grunn for Foreldreopprørets protester; at barna må gå i barnehagen fra 8–12 måneders alder. Som forelder kan man velge bort tidlig barnehagestart.
De yngste barna har ikke behov for gruppeomsorgen som tilbys i barnehagen, for «sosialisering» med andre barn, og timevis borte fra sine nærmeste. Barnehagen for de yngste er ikke til for dem. Praksisen med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering er et resultat av, og en forutsetning for, velferdsstatens og overflodssamfunnets fremvekst og evige vekst.
Små barn er i barnehagen slik at flertallet skal ha råd til å betale for en livsstil få andre i verden er forunt. En livsstil som ikke er bærekraftig.
Kanskje er det på tide at vi går i oss selv og tar et oppgjør med de verdiene vi forfekter ved å kjempe så hardt for å plassere barna i barnehager med flere voksne, i stedet for å kjempe tilsvarende hardt for å holde barna våre hjemme – litt lengre?
En mulig løsning?
Små Barns Beste mener foreldrepermisjonen bør økes til to år, og deretter at foreldre tilbys en kontantstøtte tilsvarende den summen kommunene betaler for en barnehageplass inntil barnet er 3 år gammelt. Vi mener også at det er på høy tid at det lovfestes en maks oppholdstid i barnehagene. De yngste barna skal ikke ha de lengste «arbeidsdagene» i vårt samfunn – slik det er nå.
Dersom flere barn begynner senere og har kortere dager, vil de yngste barna få «ro til å gro». Det ville frigjort kapasitet hos de ansatte i barnehagen og gitt flere hender og fang til de barna som må være i barnehagen. Antagelig ville det ført til færre sykemeldinger og flere som blir stående i jobben lengre. Vinn-vinn for alle parter og samfunnsøkonomisk lønnsomt nå – og på sikt.
De yngste barna skal ikke ha de lengste «arbeidsdagene» i vårt samfunn – slik det er nå.
Det er på tide at politikerne ser verdien i forebygging. Det kuttes i kontantstøtten og det skrytes av billigere barnehager – samtidig som foreldreopprøret og barnehageopprøret varsler om svært dårlige forhold i det offentliges omsorgstilbud.
Til tross for at politikerne er forpliktet gjennom §104 i vår egen Grunnlov til å sørge for at beslutninger som tas på vegne av barn er i deres beste interesse, gir ikke handlingene deres tillit til at dette har tilstrekkelig fokus. Økt bemanning i barnehagene er en pseudo-realisering av barns rettigheter, barnets beste er å få tilbringe de første årene i livet hjemme med sine nærmeste omsorgspersoner.
Les flere meninger om barnehage:
Bemanning i barnehage: Må det en katastrofe til?
Barnehage tester sekstimersdag: – Gir meg mer motivasjon til å gå på jobb
Nevrodivergente barn kan ikke bare skjerpe seg
Les alt om bemanningsdebatten her
