Debatt

De burde få Nobels fredspris 2024

Det internasjonale samfunnet må anerkjenne jobben Emergency Response Rooms gjør og risikoen de tar, og gjøre mer for å beskytte de lokale hjelpearbeiderne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fredag 11. oktober får vi vite hvem som vinner Nobels fredspris i år. PRIOs direktør har løftet frem Emergency Response Rooms i Sudan som en av favorittene.

Vi er enig i at en pris til Emergency Response Rooms – beredskapsrommene – hadde vært en ekstremt velfortjent og viktig anerkjennelse av at mennesker som står midt i en krise ikke bare er ofre, men også endringsaktører og uunnværlige i kriserespons.

De samme aktørene kommer også til å være uvurderlig viktige på veien mot et fremtidig sivilt ledet og fredfullt Sudan.

Det er nå ett og et halvt år siden det brøt ut full krig i Sudans hovedstad Khartoum. Det er verdens største humanitære krise, men får ikke den støtten, oppmerksomheten og innsatsen som trengs.

Tallene er vanskelige å ta inn over seg: 8 millioner er internt fordrevne, 2 millioner har flyttet ut av landet, 25 millioner mennesker står i fare for akutt sult, og hungersnød rammer deler av landet.

.

Helt siden krigsutbruddet har internasjonale organisasjoner slitt med å få tilgang til å levere livsnødvendig nødhjelp. Den manglende humanitære tilgangen har ført til at Sudan er i en enorm sultkatastrofe, og når nyheter ikke kommer ut blir det mangel på oppmerksomhet. Mens krigen herjer er det den lokale organiseringen av frivillige som har vært livlinen for befolkningen og frontlinjen for den humanitære responsen.

Over hele landet ble det raskt etablert beredskapsrom. Med små ressurser responderte de på de mest umiddelbare behovene i hvert nabolag eller landsby.

Det er effektiv og ubyråkratisk nødhjelp.

De er organisert rundt suppekjøkken som bidrar med livsnødvendige måltider til de som trenger det mest. Det blir satt opp medisinske klinikker og kvinnesenter. De restaurerer vann- og elektrisitetsforsyningen, gir utdanningstilbud til barn og unge, og de bidrar med beskyttelse for lokalbefolkningen.

Beredskapsrommene ble etablert av de samme menneskene som sto bak den demokratiske revolusjonen, som i 2019 førte til at Sudans diktator Bashir måtte gå etter 30 år med makten. Det var folk som hadde organisert seg i nabolagskomiteer, som var ryggraden i demokratibevegelsen. Det var leger, fagforeninger, journalister og grasrotsorganisasjoner.

De brukte sine nettverk, sitt dype samfunnsengasjement og den lange erfaringen de hadde i å organisere frivillig engasjement og langsiktig motstandskamp. De samlet seg under det sudanesiske begrepet nafeer, som kan oversettes med dugnadsånd.

De fellesskapsbaserte beredskapsrommene er mer enn bare nødhjelp. Engasjementet er en solidaritetshandling som bygger tillit og legitimitet. Det er medisin mot den sønderrevne sosiale strukturen som borgerkrigen etterlater seg. Responsen styrker lokalsamfunn, heller enn å skape avhengighet. Det er effektiv og ubyråkratisk nødhjelp.

Beredskapsrommene er, på samme måte som nabolagskomiteene, horisontalt organisert, med høy grad av åpenhet og demokratisk beslutningstaking. Deres følelse av ansvar er rettet mot lokalsamfunnet de selv er en del av og mot folkene de vil hjelpe – ikke mot givere i nord. Åpenheten de viser om den økonomiske støtten de får, gjør faren for korrupsjon og mislighold minimal.

De er ikke anerkjent som legitime hjelpearbeidere, og står i frontlinjen uten sikkerhetsnett.

Dette folkelige engasjementet for et fredelig Sudan er den samme kraften vi så under revolusjonen. Da risikerte det sudanesiske folket livet og inspirerte en hel verden i sin modige kamp for demokratiet. Nå er de samme gruppene det eneste som holder Sudan unna total kollaps, og det er dette engasjementet og disse erfaringene som kan få Sudan tilbake på sporet mot et demokratisk og fredelig land.

Den frivillige innsatsen gjøres ikke uten risiko. Regjeringshæren har forbudt all aktivisme knyttet til den prodemokratiske bevegelsen. Sivile grupper blir utsatt for trusler og anklager om at de støtter opposisjonen.

Dette går også ut over de lokale hjelpearbeiderne. Mange frivillige har mistet livet i tjeneste, flere er blitt voldtatt, de blir målrettet truet og anklaget av begge sider i krigen for å hjelpe opposisjonen. De er ikke anerkjent som legitime hjelpearbeidere, de står i frontlinjen uten sikkerhetsnett.

Norsk Folkehjelps partnere i Sudan forteller at alle som uttrykker at de er imot krigen og kjemper for fred, blir oppfattet som motstandere av regjeringen.

Det kommer til å bli en lang og fortsatt voldelig vei ut av konflikten. Det viktigste vi kan gjøre er å vise vår solidaritet, og anerkjenne kompetansen og kraften i disse gruppene.

Beredskapsrommene og den lokale responsen kan ikke alene brødfø alle som er avhengig av hjelp og beskyttelse i Sudan. Men de har kapasitet til å gjøre mye mer hvis den massive finansieringen som må til, når ut til de som gjennom hele krigen har vært sivilbefolkningens livline.

Innsatsen de gjør bygger bro mellom humanitær nødhjelp, fredsbygging og kampen for menneskerettigheter og demokrati. Det internasjonale samfunnet må anerkjenne jobben de gjør og risikoen de tar, og gjøre mer for å beskytte de lokale hjelpearbeiderne.

Det sudanesiske folket viste i 2019 at de gjennom mot og kløktig organisering kan oppnå utrolige ting. Nå står de opp mot to krigende parter som ikke vil det beste for Sudan. En fredspris vil styrke denne kampen.

Les siste om krisen:

Norge må sende fredsbevarende styrker til Sudan

Leger Uten Grenser-bønn: – Gravide og barn dør av ting som kan forhindres

Krigsherrene har ansvaret

Alt om Sudan finner du her

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt