Den verste humanitære katastrofen i verden utfolder seg rett foran øynene våre. Den foregår ikke i Gaza, men i Sudan. 150.000 mennesker er drept i krigen som er inne i sitt andre år. 10 millioner mennesker – en femtedel av befolkningen – er allerede på flukt.
Millioner ligger an til å dø i løpet av året, i det som kan bli den verste sultkatastrofen i verden siden 40 millioner mennesker døde under «Det store spranget» i Kina på begynnelsen av 1960-tallet.
I motsetning til for eksempel krigen i Gaza, handler krigen i Sudan først og fremst om to menns ønske om penger og makt.
Krigen står mellom to tidligere allierte: Abdel Fattah al-Burhan, øverste leder i Sudans væpnede styrker (SAF) og Mohamed Hamdan Dagalo (kjent som Hemedti), leder for den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF).
Begge ønsker å bli landets neste diktator, og begge sider i konflikten har begått krigsforbrytelser som voldtekt, tortur og drap på sivile.
I den vestlige regionen Darfur står RSF – som består av krigere av arabisk etnisitet – bak etnisk rensning av den afrikanske befolkningen, i det som er i ferd med å utvikle seg til et folkemord. Mesteparten av regionen har falt til RSF som har brent seg fram, landsby for landsby. Regionhovedstaden El-Fasher, der hundretusenvis av flyktninger har søkt tilflukt, er omringet og i ferd med å falle.
Situasjonen i Sudan begynner å ligne mer og mer på anarki, og landet kan vise seg å bli et arnested for terrorisme. Det vil øke trusselen mot skipsfarten i Rødehavet og Suezkanalen.
Både SAF og RSF blokkerer nødhjelp fra å komme inn i landet til tross for at 25 millioner mennesker – halvparten av befolkningen – trenger umiddelbar humanitær hjelp.
Krigen er ikke bare en humanitær katastrofe, den vil også få en rekke negative konsekvenser utenfor Sudans grenser. Flere land er innblandet i konflikten, blant andre Iran og Russland som gir støtte til SAF i håp om å sikre seg marinebaser ved Rødehavet.
Det er likevel en dårlig skjult hemmelighet at det er De forente arabiske emirater (UAE) som først og fremst bidrar til å holde konflikten i gang gjennom sin støtte til RSF. Til tross for at Emiratene er en alliert av Storbritannia og USA har ingen av landene lagt noe nevneverdig press på dem.
Sudan grenser også til land som Tsjad, Etiopia, Egypt og Libya. Situasjonen i disse allerede ustabile landene kommer med all sannsynlighet til å forverre seg betydelig idet flyktninger, våpen og leiesoldater strømmer over grensene deres fra Sudan.
Innvandringspolitikk er allerede et betent tema i mange land, og nye strømmer av flyktninger vil kunne styrke et ytre høyre som allerede er på frammarsj i Europa.
Situasjonen i Sudan begynner å ligne mer og mer på anarki, og landet kan vise seg å bli et arnested for terrorisme, slik vi har sett i Syria og Irak. Dette vil øke trusselen mot skipsfart i Rødehavet og Suezkanalen, der en sjudel av den globale handelen passerer.
Konflikten i Sudan kan også skape en ny flyktningkrise som nabolandene og Europa på ingen måte er forberedt på å håndtere. Innvandringspolitikk er allerede et betent tema i mange land, og nye strømmer av flyktninger vil kunne styrke et ytre høyre som allerede er på frammarsj i Europa.
Selv om vi står overfor den største humanitære katastrofen på flere tiår, er det få som bryr seg. Krigene i Gaza og Ukraina tar mesteparten av oppmerksomheten. Det er ingen studenter som har satt opp teltleirer utenfor universitetene sine i protest mot RSF sine krigsforbrytelser i Darfur eller den menneskeskapte hungersnøden.
Amerikanske myndigheter er opptatt med Gaza og Ukraina, FN er handlingslammet, hjelpeorganisasjonene mangler ressurser og tilgang, og i Europa er krigen nesten ikke et tema, til tross for de store ringvirkningene den kan få her.
Norge og andre land bør svare positivt på FN-kommisjonens forslag. Norge bør tilby å stille med egne styrker, samt foreslå å betale for andres.
Ingen effektive sanksjoner er innført for å stoppe tilførselen av våpen. Sudan er lite omtalt i internasjonal presse, og ingen av verdens ledere har gjort noe nevneverdig for å bedre situasjonen.
Krisen i Sudan ligner folkemordet i Rwanda: Folk forstår ikke hva som skjer før det er for sent. Eller så bare bryr de seg ikke.
Den 6. september uttalte en FN-utnevnt kommisjon at begge parter i konflikten har begått handlinger som kan defineres som krigsforbrytelser. Kommisjonen ba samtidig om en utvidet våpenembargo og foreslo å sende inn fredsbevarende styrker. Dette er et forslag SAF i første omgang har avvist, men de kan gi etter for press.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Norge og andre land bør svare positivt på FN-kommisjonens forslag. Norge bør tilby å stille med egne styrker, samt foreslå å betale for andres. Det er lite sannsynlig at USA kommer til å engasjere seg i Sudan like før presidentvalget, og vestlige land som Frankrike og Storbritannia har en historie som kolonimakter som gjør dem upopulære i regionen.
Norge, i samarbeid med andre land uten kolonihistorie og egne interesser i Sudan, kan spille en konstruktiv rolle. En FN-intervensjon vil legge press på partene og gjøre det mulig å sende inn humanitær nødhjelp, noe som kan redde millioner av liv.
Landet er så ødelagt etter mer enn 17 måneder med borgerkrig at en intervensjon knapt kan gjøre det verre. Å gripe inn kan redde millioner fra sultedøden, men det vil også være i Europas egen interesse.
Kostnadene ved en intervensjon kan ikke sammenlignes med de katastrofale konsekvensene ved ikke å gripe inn.
Les også kommentar: Røverhistorier og propaganda i afrikansk ørkenstorm
Les også: Ikke send regningen til verdens fattigste
Les også: Kritisk i Sudan, Norge må handle
Les også: Krigsherrene har ansvaret
