Som mor til en tenåring med ADHD, mener jeg vi må tåle å ta debatten om skolen, både systemet og ressurser, som en integrert del av den såkalte «ADHD-debatten».
Først, la oss være enige om et par ting. ADHD er ikke latskap eller «umodenhet», eller konsekvens av dårlig oppdragelse. ADHD er en medisinsk, nevrobiologisk tilstand, en kjemisk ubalanse som påvirker hjernens evne til å regulere oppmerksomhet, impulskontroll og aktivitetsnivå. ADHD ser svært forskjellig ut fra person til person.
Du har sikkert hørt uttrykket «har du sett én person med ADHD, har du sett én person med ADHD». Dessverre er dette sant. Det hadde vært mye lettere om alle hadde samme symptomer og responderte likt på en standardisert behandlingsform. Dette kompliserer bildet betydelig.
Vi opplevde prosessen med BUP som svært grundig, og ikke noe som ble tatt lett på. Sønnen vår tikket ikke av på alle boksene i diagnosen, men nok til at de utfordringene han har blir et problem i møte med skolesystemet.
Der har vi kjernen av problemet, slik jeg ser det. Diagnosen blir ikke stilt, verken for barn eller voksne, uten at symptomene gir betydelige problemer på skolen eller i møte med samfunnet ellers. Så blir jo spørsmålet – er det ungene eller skolen og samfunnet det er noe galt med?
Diagnosen er stilt – hva nå? Psykoedukasjon av foreldre og barn er et tilbud BUP gir som «behandlingsform» – og dette betyr kort og greit at både foreldre og barn skal kjenne til og vite hva diagnosen går ut på og betyr.
Én time fikk vi, som ikke er i nærheten av det vi trengte for å hjelpe vår sønn.
Jeg begynte å forstå at skal sønnen min få den hjelpen han trenger, så må jeg lære meg alt jeg kan om diagnosen selv.
Deretter fikk vi tildelt en ansvarlig lege hos BUP, som skulle informere oss om behandlingsalternativ og følge sønnen vår opp rent fysisk. Det ble kjapt nevnt at tilrettelegging i skolen er viktig, men medisinering var hovedfokus og burde prøves ut. De fleste har god effekt, fikk vi høre. Lite eller ingenting ble nevnt om kosthold, søvn, strategier hjemme eller viktigheten av forutsigbarhet, osv. Der var vi overlatt til oss selv. Inntrykket var at medisiner er eneste reelle løsning.
På skolen fikk vi beskjed om at det er mange barn som ikke liker å ta ADHD-medisiner, men at det er det viktig at han gjør. Rett og slett ta seg litt sammen og svelge den pillen. Bokstavelig talt. Jeg tror ikke alle forstår hva de ber foreldre om her.
Slik spesialistene i barne- og ungdomspsykiatri skriver i sin kronikk i Aftenposten, «ADHD-medisiner er prestasjonsfremmende midler som står på Wadas dopingliste. De klassifiseres som narkotiske stoffer, og flere er variasjoner av amfetamin.» Dette skal altså skolebarn ta, miste søvn og matlyst, fordi vi voksne ikke har kompetanse eller ressurser nok til individuell oppfølging.
Kompetansen på ADHD i skolen er skremmende dårlig.
Jeg begynte å forstå at skal sønnen min få den hjelpen han trenger, så må jeg lære meg alt jeg kan om diagnosen selv.
Jeg har ingen problem med å innrømme at jeg var full av fordommer mot ADHD. «Faen» var det første jeg tenkte da psykologen bekreftet diagnosen. Så begynte jeg å lese. Bøker, forskningsartikler og ahdhdnorge.no. Jeg hørte på podkaster og så på YouTube og dokumentarer. Jeg var umettelig. «Faen», tenkte jeg nå også, fordi jeg forsto at en så kompleks diagnose, ville kreve en usannsynlig kompleks behandlingsform; forståelse, kompetanse og ressurser. Faen.
Kort fortalt, har vi blitt møtt med et ønske om å prøve å forstå, et ønske om å ville tilrettelegge – men dessverre på helt feil premisser, og med altfor få ressurser. Premisset oppleves som at ansvaret er hans mens ressursene er så godt som fraværende. Han må jo være litt motivert? Skulle ikke disse medisinene hjelpe?
Medisiner har imidlertid ingen effekt på skoleprestasjoner, ifølge forskning. Kun på atferd. Mestring kommer også før motivasjon (som er en utfordring for mange med ADHD), og det er gjennom engasjerende og tilpasset undervisning man kan skape mestring. Kjenner eleven på mestring, er motivasjon en naturlig konsekvens. Det er en selvforsterkende sirkel. Vi opplever at kompetansen på ADHD i skolen er skremmende dårlig. Vi har fått høre kommentarer som «jeg trodde den oppgaven var enkel nok for han.» Som om det er evnene det er noe galt med.
Er dette oppfatningen den gjengse lærer har av ADHD, så har vi langt større problemer enn barn som ikke vil sitte stille.
Det måtte en lang ringerunde til før jeg ble opplyst at det er kommunen og PPT som er ansvarlig for å utarbeide en tilrettelagt undervisning for elever som trenger det. Likevel måtte jeg selv utarbeide et langt dokument med forslag til tiltak; verken skolen eller PPT kunne hjelpe med dette. Da jeg forsiktig prøvde å oppfordre rektor til å hente inn ressurser for å øke kompetansen blant lærerstaben, fikk jeg til svar at det ble dekket gjennom kurs om «elever med utagerende atferd». Er dette oppfatningen den gjengse lærer har av ADHD, så har vi langt større problemer enn barn som ikke vil sitte stille.
Hele skolesystemet, og måten vi presser flest mulig gjennom et opplegg som i liten grad understøtter barns naturlige måte å lære på, ADHD eller ei, er bare trist. Aldri har det vært flere og høyere krav til elever i skolen. Stadig blir det lagt til arbeidsoppgaver og krav til lærere, men sjelden blir noe tatt ut. En undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser at 80 prosent av lærere har fått flere oppgaver enn de hadde for tre år siden. Noe er riv ruskende galt.
Jeg er ikke ute etter å peke finger. Jeg vil at vi skal snakke om dette helhetlig og sammen, ikke som isolerte øyer vi observerer hverandres feil og mangler fra. Vi må tørre å snakke om skolesystemet og ressursene de helt klart mangler. Det kan for det første begynne med at skolene får tilstrekkelig kompetanse rundt diagnosen, ressurser må tilføres, og oppgaver tas bort.
Gi foreldre et godt grunnlag fra start, til å ta gode, informerte valg for sine barn. Hvis målet er at færrest mulig barn skal gå på sentralstimulerende midler (!) for å komme seg gjennom skolehverdagen, må vi også tørre å stille oss spørsmålet om hvorfor og hvordan det har blitt sånn, og om BUP og skolesystemet tilstrekkelig legger til rette for noe annet?
Det er på tide med en real debatt om skolesystemet, om ressurser, og om hvorvidt det er egnet til å tjene sin hensikt i 2024. Kanskje er nettopp økningen i ADHD-diagnoser det største og viktigste symptomet på at skolesystemet svikter barna våre. Det er på tide vi lytter.
NB: Innleggsforfatteren er anonym av hensyn til den omtalte sønnen. Han stiller seg bak at innlegget publiseres.
Les også: Nevrodivergente barn kan ikke bare skjerpe seg
Les også: «Hanne leser fortsatt litt sakte» skrev læreren i min blå vurderingsbok. År etter år.
Les også: Jeg håper at lærere aldri slutter å diskutere vanskelige temaer
