I en støtteerklæring til Abid Rajas assimileringsprosjekt, har tidligere mangfoldsrådgiver Almir Martin rykket ut i Dagsavisen med en påstand om at «krav om bønnerom på skolen kommer ofte hånd i hånd med åpenlys homofobi og antisemittisme».
Det faktum at Martin omtaler ønske om et bønnerom som «krav», er bevisst språkføring for å fremstille praktiserende muslimsk ungdom som autoritære og utfordrende. Tilsvarende språk bruker han om muslimske barns ønske om halal-mat.
Det omtales som et «krav» som bidrar til «segregering» og «undergraver fellesskapet». Påstandene er så ekstreme at de er vanskelige å ta på alvor.
La oss likevel forsøke ved å stille noen spørsmål: Hvilket empirisk belegg har Martin for å påstå at det er en sammenheng mellom det å utføre bønn og det å være antisemitt og homofob?
Hva ligger til grunn for å trekke en slik kausalkobling?
Det er mulig Martin har anekdoter å dra veksel på, men vi andre bør være intellektuelt ærlige nok til å erkjenne at dette ikke er evidensbasert forskning. Påstanden er først og fremst egnet til å nøre opp under fordommer mot religiøse mennesker som farlige.
Det samme gjør Martins forsøk på å knytte gutter som diskuterer koranvers på skolen til «madrassaer», vel vitende om hva slags skremmebilde ordet madrassa skaper i folks sinn.
Når det gjelder ønsket om halal-mat på skolekjøkken og utflukter, kan det sammenlignes med ønsket om vegetarmat eller kosher-mat fra andre grupper. Derfor: Mener Martin at vegetarianere eller jøder driver med «selvsegregering» og «undergraver fellesskapet»?
Videre fremstiller Martin sosialt press (til ikke å avvike fra normen) som noe bare muslimer driver med. Hans problem med at elever faster og ber er at andre da vil føle seg «presset» til å gjøre det samme, «selv om de kanskje ikke ønsker det selv».
Det er mulig det finnes eksempler på uthenging av elever som ikke ber eller faster – noe som selvfølgelig er uakseptabelt i likhet med annen form for mobbing.
Alle med gangsyn vet imidlertid at ungdomstida er en tid hvor de fleste utforsker hvem de er, hva de tror på og hva de ønsker å gjøre og ikke gjøre. Jaget etter å passe inn og tendensen til å handle på bestemte måter selv om man «kanskje ikke ønsker det selv», er til stede på alle norske skoler – uavhengig av elevmassens bakgrunn.
Dette konformitetspresset strekker seg fra mote- og kroppspress, sexpress, drikkepress og skoleprestasjonspress til en fest- og russekultur som mange blir med på av frykt for å falle utenfor sosialt.
Ingen av disse tingene får nordmenn til å gå av skaftet og beskrive norsk majoritetsungdom som en trussel mot frihet og likeverd.
Les også: Abid Raja må slutte å preke på vegne av norsk-muslimer
Les også: Abid Raja hører til i vår tid
