De to Frp-toppene Simen Velle og Sylvi Listhaug går til angrep på det de kaller finkulturen og mener det offentlige ikke skal bruke penger på for eksempel kunstnerstipender. De mener dypest sett at kunst og kultur bør finansiere seg selv og dermed at markedet skal avgjøre hvilke kunstnere som kan satse på sitt kunstnerskap. Isteden vil de satse mer på breddeidrett fordi det er så viktig for integrering og inkludering.
Det er tydelig at Velle og Listhaug mangler grunnleggende kunnskap om kunstnerøkonomi og hva som skal til for å ha et levende kunst- og kulturliv. De viser også at de bryr seg lite om kunst som integreringsarena eller som en viktig faktor for folkehelse og velferd.
Norge bruker mye penger på idrett og det er fint. Hele 64 prosent av Norsk Tippings overskudd går til idrettens organisasjoner. Kulturfrivilligheten får også en god slump penger, som utgjør 18 prosent av overskuddet. Alt dette går til bredden. Til frivillige organisasjoner som er tilgjengelige for alle. Spillemidlene går både til organisasjonens drift, ulike prosjekter og til bygging av anlegg.
For at barn og unge skal kunne delta, leke og lære er både idretten og kulturen avhengig av trenere og instruktører. For kulturens del er dette ofte kunstnere som jobber i kulturskolen eller turnerer med DKS og viser kunsten sin for skoleelever over hele landet, eller de har en deltidsjobb som dirigent for det lokale skolekorpset.
Svært få kunstnere har mulighet for en fast heltidsjobb med en lønn å leve av innenfor sin kunstart. Derfor er de avhengige av flere småjobber og oppdrag som selvstendige og frilansere. Men kunstnere trenger også å utvikle seg og å ha mulighet til å satse på egen kunstnerisk virksomhet. Derfor kjemper de hardt om de få kunstnerstipendene som deles ut.
Sang, dans, teater og korps over hele landet er en enormt viktig integrerings- og inkluderingsarena. Det er viktig både her og nå og for å danne grunnlag for fremtidens kunstnere. Som Bjørn Vatne og Geir Egil Bergjord skriver i et innlegg i Klassekampen 13. august er det mange av dagens kjente kunstnere som takker sin kulturskolelærer eller korpsdirigent for at de er der de er i dag.
Det er ingen som tar til orde for at bare de idrettsutøverne som kan leve av idretten sin bør drive med idrett.
Ikke alle barn og unge tiltrekkes av idretten. Noen vil heller spille et instrument eller delta i amatørteatergruppa. De trenger også kompetente lærere og et godt tilbud, på lik linje med behovene i breddeidretten.
Toppidrettsutøvere er også forbilder for barn og unge og deltar ofte i trening av bredden. Få av disse kan leve av idretten sin og er også avhengige av deltidsjobber og stipender. Noen få tildeles idrettsstipender. Det er ingen som tar til orde for at bare de idrettsutøverne som kan leve av idretten sin bør drive med idrett.
Vi kan ikke sette idrett og kultur opp mot hverandre. Begge deler er viktige og nødvendige. Vi trenger gode ordninger som både gjør det mulig for alle å delta og oppleve – og vi trenger forbilder. Noen barna våre kan se opp til, enten de vil sparke fotball eller male et bilde.
Da må vi styrke kunstnerøkonomien gjennom virkemidler som blant annet kunstnerstipender. Vi må styrke kulturinstitusjonene slik at de kan produsere og programmere mer kunst og ansette kunstnere.
Å kutte støtten til alt som ikke er lønnsomt er ikke riktig medisin.
