Du hører det overalt. På TV, i radio, podkaster og alle mulige norskspråklige medier. Debattanter, kverulanter, politikere og en rekke andre som ytrer seg i det offentlige rom.
De tenker at, og de er opptatt av. Det skulle bare mangle at de ikke tenker, ellers ville de vel ikke ment noe? I så fall ville det tankeløse føre til vrøvl. Ikke for det, det finnes nok av eksempler på folk som ikke har tenkt før de kringkastes med meninger som setter potetgullet på tvers i halsen hos folk flest.
Må de si at de tenker før de snakker? Er det ikke en selvfølge at tanken kommer før ordene? Og er de så opptatte, er det rart de har tid til å mene noe som helst.
Har det gått inflasjon i den språklige retorikken? Kjedsommelig forutsigbar, som om de er drillet av en øverstkommanderende lingvist: Husk å si at du er opptatt av og at du tenker, ellers sender vi deg på straffekoloni til Stord. (Der de må si jeg tenker at og er opptatt av 800 ganger).
Verktøykassa er tom for lenge siden, send den til Norsk Folkemuseum på Bygdøy og la den ligge og skinne i grått metall til turistenes beskuelse.
Så er det verktøykassa. Den begynner å bli slitt i hengslene. Verktøyene som dras opp hit og dit; vi har ikke nok verktøy i kassa vår; vi mangler verktøy til å få gjort ting. Hvor mange skruer og muttere trengs egentlig?
Kassa er tom for lenge siden, send den til Norsk Folkemuseum på Bygdøy og la den ligge og skinne i grått metall til turistenes beskuelse: Was ist das? Es ist der norwegische Werkzeugkasten, stotrer guiden – den som inneholdt verktøy til å drifte det norske samfunnet. Ach so, sier turisten, rister på hodet og går videre til lefsebaking.
Hva med å bryte ordbruken, innlede med noe annet, noe overraskende som gjør at lytteren blir engasjert. Du trenger ikke være opptatt av, bare mene noe, gå rett på sak. Gap opp, spytt ut.
Jeg tenker at det blir bra; å være opptatt av noe annet.
