En Albert Åberg iblant oss

---

Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Den er skrevet i siste liten.

---

Mange husker kanskje bøkene om Albert Åberg, den vimsete lille gutten som bor sammen med den piperøykende pappaen sin. Albert er en sånn som «skal bare» en del greier før han gjør det han får beskjed om, til piperøykerpappaens frustrasjon. «Skal bare, skal bare. Alltid skal du skal bare!», sier han en gang han får nok av Alberts forsøk på å legemliggjøre prokrastinering.

15. desember i fjor var jeg på Outland, nerdebutikken som selger nerdegreier til nerder, for å kjøpe et eller annet nerdete. Da jeg stod foran kassa og ventet på å få betale, så jeg at de hadde medlemstilbud på en type lego jeg har ønska meg lenge. Mange, bittesmå legodeler ville, satt sammen etter medfølgende instruksjoner, bli til en nydelig legoblomsterbukett.

Sweet.

Det kosta fortsatt skjorta, men det var tilbud. Er det én ting jeg har lært av min mor, så er det at ting på SALG og TILBUD skal kjøpes, og det er ikke så nøye med førprisen. Her var det altså duket for en helvetes fest, unnskyld uttrykket, i min lille hjernes belønningssenter: et godt kjøp, noen fornøyelige timer med legobygging, og et fargerikt tilskudd til stuebordet.

Jeg ilte nærmest hvinende hjem, med hjernen lagt i dopaminmarinade. Herr-e-gud som jeg skulle kose meg!

Les også: Hun ga landets overfylte skittentøykurver et ansikt (+)

Vel hjemme ryddet jeg stuebordet for kvitteringer, briller, capser, brev, annonsebilag, bøker og vanter, og alt annet som samler seg opp på et stuebord man har plassert rett innafor inngangsdøra.

Eller altså, jeg skjøv alt ned på de tilhørende stolene, og skjøv disse igjen innunder bordet. Så var det å knekke en flaske vin (det var en lørdag) og begynne å bygge.

Et par timer etter lyste det i mobilen. Jeg satt da i en pitteliten oase av gule, hvite, blå og fiolette blomster, om lag halvveis i buketten. Mobilen viste et pushvarsel om at jeg hadde venner som satt på bar.

Og det var egentlig greit, fordi en halv bukett var alt jeg hadde fått plass til i vannkaraffelen fra Ikea som nå fikk posere som blomstervase. Det var ikke noe vits å bygge noe mer, før jeg hadde fått handla meg en bredere, og for så vidt også kortere, vase. Jeg ville komme tilbake til dette legoprosjektet snart, helt sikkert.

Helt, helt sikkert.

Det var det jeg sa til alle som var innom på besøk de neste månedene. De sa «Oi, så fin legobukett». Og jeg sa «Og det er bare halve! Jeg skal bare kjøpe en bredere, og litt kortere, vase, så skal jeg bygge resten».

Igjen og igjen.

I slutten av mars stod jeg og pella på noen urter på Coop Mega da det plutselig blinket «BRED, LITT KORTERE VASE» på innsiden av øya mine. Eller i hjernen, eller hvor enn det skjer når man kommer på ting. Samma det, jeg er ikke lege. Men, da skvatt jeg ut av butikken og inn på Nille, fant en perfekt vase (på tilbud, halleluja) og dro hjem.

Nå går vi mot slutten av mai. Alle forhold har over lang tid ligget til rette for at jeg har kunnet bygge ferdig, og smykke mitt stuebord med en full bukett legoblomster, i en bredere, litt kortere, vase.

Og det skjer snart, altså.

Jeg bare «skal bare» et par ting først.

Les også: Hvor er støttegruppa for oss med innbilt statsborgerskap?

Les også: Siste: Pendler får mental whiplash av offentlig pølsespising