Fordommene må knuses

Den 21. mars har befestet seg som den internasjonale dagen for Downs syndrom. Du vet; den dagen vi tar på oss ulike sokker for å anerkjenne mangfold og menneskeverd, og står opp mot urettmessig behandling.

Temaet for årets markering er «knus fordommene». Og er det noe jeg har lært som rettighetsforkjemper for denne delen av befolkningen, så er det at fordommene lever i beste velgående – også i 2024. Én av grunnene er at folka det gjelder ikke har god nok rettsstilling i samfunnet.

I Norge er vi forpliktet til å følge ulike internasjonale konvensjoner som har til hensikt å fremme og beskytte rettighetene og interessene til spesifikke målgrupper i samfunnet, eksempelvis kvinner, barn og funksjonshindrede.

Her er et historisk tilbakeblikk: Kvinnekonvensjonen ble ratifisert, eller akseptert, av Norge i 1980. Barnekonvensjonen ble ratifisert elleve år etter, i 1991. Felles for disse to er at de er innlemmet i den norske menneskerettsloven. Det betyr at der det er motstrid mellom norsk lov og den gitte konvensjonen, er det konvensjonen som gjelder.

Men den internasjonale menneskerettighetsavtalen som gjelder for folk som er funksjonshindret, og som ble ratifisert av Norge i 2013 – altså 22 år etter barnekonvensjonen – er ennå ikke en del av norsk lov.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment: Se for deg at kultur- og likestillingsministeren, i kraft av å være overhode for funkispolitikken i Norge, ikke fikk lov til å bestemme hvor eller med hvem hun ville bo. Hun måtte også godta at andre bestemte det meste i sitt liv, og hun fikk kun tilmålt tid til bistand i hverdagen.

Funksjonshindringer brukes fortsatt som valuta for hvor mye et menneske er verdt. Det må vi slutte med.

Det hadde vi fnyst av. Vi hadde gjort opprør. Fredrik Solvang hadde tatt debatten på NRK. Aftenpostens kommentatorer hadde løftet pennen og satt spørsmålstegn ved innfrielsen av ministerens grunnleggende menneskerettigheter. Folk hadde laget kampanjer i sosiale medier.

Men når det gjelder de blant oss som sitter nederst ved enden av bordet – om det i det hele tatt er plass der, da – er det som å ha på støyreduserende hodetelefoner. Det er umiskjennelig stille.

For det er nemlig fortsatt slik at funksjonshindringer brukes som valuta for hvor mye et menneske er verdt, og fordommene er med på å danne grunnlag for denne verdsettingen. Det må vi slutte med. For menneskelig forskjellighet bør ikke dele oss, den bør binde oss sammen.

Selv om man mangler en arm, har sansetap eller kognitive utfordringer, så har man fortsatt de samme behovene og grunnleggende menneskerettighetene som andre.

Jo Moen Bredeveien: FN og konspirasjonen om barnevernet

Vi gjør det hele tiden. Vi kategoriserer og bruker språket vårt til å skape en viss oversikt og orden. Men når vi i denne konteksten snakker om kategorisering, har kategoriene – eller merkelappene – en tendens til å opprettholde fordommer.

«Mennesker med spesielle behov», sier vi ofte, og refererer til de folka jeg skriver om i dette innlegget. Men hva er egentlig disse såkalte «spesielle behovene»?

Redd Barna og Stiftelsen SOR har de siste to årene møtt mange ungdommer med utviklingshemming, herunder også Downs syndrom, i ulike rettighetsverksteder. Og ungdommene forteller oss dette: De ønsker å få seg en jobb, de drømmer om å flytte for seg selv, de lengter etter å elske den de vil, og de vil ha slutt på all krig.

Ikke særlig spesielt, spør du meg.

Kathleen Buer: Et symptom på et sykt helsevesen

Jeg har møtt mange med utviklingshemming som bærer på skjellsettende beretninger om hvordan de blir møtt. Vi har nemlig en hang til å snakke til denne delen av befolkningen som barn. Blinde erfarer noe av det samme; at folk snakker høyere til dem enn til de av oss som har synet i behold.

Når folk blir behandlet basert på absolutte usannheter, eksempelvis at man er som et barn hele livet, fører det til diskriminering.

For selv om noen diagnostiske kriterier legger såkalt mental alder til grunn, er ikke det ensbetydende med at «Maria» for alltid er, eller skal møtes, som et barn. Hun er heller ikke hindret fra å utvikle seg, selv om diagnosen kan hete «utviklingshemming».

Det er idealsamfunnet, ikke idealmennesket, vi bør strebe etter. Og det får vi kun til i fellesskap.

La oss være ærlige: Idealmennesket finnes ikke. Og om det gjør, vandrer ikke dét mennesket på denne jorden. Om vi skal leve opp til FNs bærekraftsmål er det idealsamfunnet, ikke idealmennesket, vi bør strebe etter. Og dette får vi kun til i fellesskap.

Les også: Dei unge treng ein Høybråten

Vårt idealsamfunn respekterer og anerkjenner alle menneskers grunnleggende rettigheter. Vårt idealsamfunn har stor takhøyde, og legger til rette for ulike og ytterst menneskelige behov. Vårt idealsamfunn er mangfoldig. Vårt idealsamfunn diskriminerer ikke på grunn av fysiske eller kognitive funksjonshindringer.

Og vårt idealsamfunn har for lengst begravd fordommene som lever om personer med Downs syndrom.

Ved å ta på deg to ulike sokker i dag anerkjenner du at alle er like mye verdt, og at folk ikke skal møtes basert på fordommer. Da er du med på å forme vårt idealsamfunn.

For jeg lover deg én ting; det er nødvendig. God rock med ulik sokk!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen