Aldri før har matsvinndebatten vært så preget av kirsebærplukking som i etterkant av lanseringen av matsvinnutvalgets rapport, og Framtiden i våre henders mindretallsinnstilling fikk ben å springe på.
Det er egentlig ikke så rart, for narrativet som presenteres er noe både media og det norske folk elsker: Dagligvarehandelen lurer både deg og meg til å kjøpe for mye mat slik at vi kaster maten. Enkelt, logisk og innmari tilfredsstillende å gi den store stygge ulven så hatten passer. Men dessverre er dette et ensidig fokus som hjelper lite i kampen mot matsvinnet.
Som matsvinnforsker blir jeg selvfølgelig litt irritert når kirsebærplukking får prege medieoppslagene. Men når også Linda Monsen Merkesdal (Ap), som skal utforme vår fremtidige matsvinnpolitikk, velger å hevde at for å få ned forbrukersvinnet så peker flasketuten først og fremst på dagligvarehandelen (Dagsavisen, tirsdag 16. januar), da må jeg si fra.
Jeg blir bekymret, ettersom hennes utsagn tyder på at hun ikke har satt seg godt nok inn i forskningen som hun selv refererer til, ei heller lest matsvinnutvalgets rapport. En rapport som flere forskere og aktører fra hele verdikjeden stiller seg bak.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/7TCEE6BAKRGK3P7OQSNOURFP2Y.jpg)
I Dagsavisens oppslag henvises det til en svensk studie, som viser at strategisk skilting og promotering av varer i butikk påvirker forbrukerne til å kjøpe mer – selv om prisen er den samme. Dette har lenge vært kjent innen forbrukerforskningen, men å konkludere med at dette er en viktig grunn til at vi kaster mat, er en grov forenkling.
Her vil jeg også benytte sjansen til å påpeke det forfatterne skriver på side 37 i rapporten. Det kommer ikke frem i matsvinndebatten, til tross for at akkurat denne rapporten er kirsebærplukket til å understøtte fokuset på dagligvarehandelens rolle: Nemlig at studien ikke hadde tilstrekkelige data til å konkludere om hvordan promoteringen påvirker matsvinnet, da de fleste personene i studien faktisk spiste maten de kjøpte.
I saken fra Dagsavisen blir også matsvinnet i husholdningene koblet sammen med prismekanismer, som 3 for 2, men her pågår det også kirsebærplukking, for når det gjelder prising i butikk er forskningen faktisk ikke like tydelig.
Det er faktisk slik at de som benytter seg mest av tilbud og kvantumsrabatter også er de som kaster minst, trolig fordi de er mer sparsommelige av natur.
En dansk metastudie – altså en studie som sammenholder hva forskningen sier – konkluderer med at forskningen er sprikende og at antakelsen om at prismekanismer fører til økt matsvinn har vært en forenkling. Studien peker også på at sammenhengen mellom prismekanismer og forbrukernes matsvinn i større grad er avhengig av forbrukerens prisbevissthet, holdninger, verdier, rolle og identitet i husholdningen.
Videre peker matsvinnforskningen på at kjøpsøyeblikket er et av totalt fem kritiske matsvinnøyeblikk, som i tillegg til innkjøp inkluderer planlegging, lagring, tilberedning og spising. Vi vet også at matkastevanene våre i stor grad er avhengig av vår matkunnskap, livssituasjon og personlighetstrekk. Eksempelvis er det faktisk slik at de som benytter seg mest av tilbud og kvantumsrabatter også er de som kaster minst, trolig fordi de er mer sparsommelige av natur.
Til slutt må vi også snakke om hva vi kaster og hvorfor vi kaster mat. Norske husholdninger kaster mest gryte- og tallerkenrester, altså mat som vi har tilberedt. Det indikerer igjen at et ensidig fokus på innkjøpsøyeblikket er for snevert.
Hovedproblemet i den norske matsvinndebatten er at fokuset er blitt avgrenset til å handle om hva atferdsforskningen sier om kjøpsøyeblikket og ikke om hva matsvinnforskningen sier om matsvinnet.
Mine egne spørreundersøkelser blant norske forbrukere indikerer også at under to prosent av matsvinnet skyldes fristelser og mengdetilbud i butikken. «Glemt i kjøleskapet» er faktisk den viktigste årsaken til at vi kaster mat. Dersom vi skal jobbe med tiltak som monner, er det lite sannsynlig at det hjelper å peke flasketuten på dagligvarehandelen alene.
Hovedproblemet i den norske matsvinndebatten er at fokuset er blitt avgrenset til å handle om hva atferdsforskningen sier om kjøpsøyeblikket og ikke om hva matsvinnforskningen sier om matsvinnet.
For om vi skal følge det matsvinnforskningen sier, så er det faktisk slik at flasketuten peker på Merkesdal selv, altså myndighetene.
Et større europeisk forskningsprosjekt viser nemlig at mange av suksesshistoriene bak redusert matkasting i husholdningene er tett linket til nasjonale og lokale informasjonskampanjer drevet av myndighetene selv, nasjonale forebyggingsplaner, veikart og handlingsplaner samt undervisning og opplæring i barnehager og skoler.
Skal vi få bukt med matsvinnet i Norge, må norske myndigheter lese og iverksette matsvinnutvalgets 33 ulike anbefalinger så snart som mulig.
Dette er tiltak som norske myndigheter må jobbe mer med. I tillegg peker forskningen på tiltak som forbrukerrettede verktøy, påvirkning utenfor hjemmet og coaching av forbrukerne. Dette er tiltak som både myndighetene, dagligvarehandelen og resten av matbransjen må jobbe med.
Ser vi til andre land som har hatt stor suksess i matsvinnarbeidet på forbrukerleddet, slik som Storbritannia, Nederland eller Ungarn, så har myndighetene vært pådrivere i matsvinnarbeidet. Myndighetene har drevet kommunikasjonsarbeid, kartlegging og utarbeidet innsikt. En slik satsing har vi ikke hatt i Norge.
Matkasting omtales i matsvinnforskningen som et sammensatt problem som det ikke fins én enkelt løsning på, men som krever flere ulike tiltak gjennom hele verdikjeden. Derfor mener jeg at dersom vi skal få bukt med matsvinnet i Norge må norske myndigheter lese og iverksette matsvinnutvalgets 33 ulike anbefalinger så snart som mulig.
Jo Moen Bredeveien: Storm i et melkeglass
Dette inkluderer både at myndighetene må ta et betydelig større ansvar i det nasjonale matsvinnarbeidet rettet mot forbrukerne, og at den norske matbransjen, herunder dagligvarehandelen, må vise større aktsomhet og utvikle felles kjøreregler for å sikre at maten blir spist. Her er eksempelvis størrelser på forbrukerpakninger og hjelp til planlegging av innkjøp særlig viktige temaer – som også er omtalt av matsvinnutvalget.