For fjorten år siden, i en alder av 18 år, gjorde jeg et valg som førte meg til USA. På tross av mine afghanske og muslimske røtter valgte jeg å bo hos en ortodoks jødisk vertsfamilie.
Dette valget, delvis tilfeldig og delvis en bevisst beslutning for å lære og forstå, gjorde denne familien til en integrert del av mitt eget liv. De føltes raskt som mine bonusforeldre og deres barn føltes som mine egne søsken.
I løpet av denne perioden omfavnet jeg alle jødiske tradisjoner, fra å respektere sabbaten og unngå blanding av melk og kjøtt, til å delta i synagogen, studere jødiske tekster og lære sangene. Denne familien, kjennetegnet av sin liberale og velutdannede natur, la grunnlaget for åpne samtaler om politikk og religion – og også om konflikten mellom Israel og Palestina.
I 2015 flyttet min jødiske familie til Israel, og jeg besøkte dem i Jerusalem. De oppfordret meg til å engasjere meg med både arabere og israelitter for å få en dypere forståelse av situasjonen.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/MH5K2K6JLND6FK2XWVFNLWP7GM.jpg)
Denne reisen avdekket en undertrykkende atmosfære overalt jeg dro. Palestinere som hadde levd flere generasjoner som flyktninger uten identitetspapirer og israelere som fast trodde de var Guds utvalgte folk, endelig hjemme i Israel. Samtidig så jeg jøder og muslimer som levde side om side, delte måltider og spilte fotball sammen.
Det var en sammensatt historie med hele verdens kompleksitet fullt til stede, men også en enkelhet som ikke kunne ignoreres: Dette var en konflikt mellom undertrykkeren og det undertrykte.
Nå føler jeg meg – som millioner av andre – maktesløs. Hvordan kan volden som tar tusenvis av uskyldige liv stoppes?
Disse erfaringene ble bærende elementer da jeg senere bidro til fredsbygging i mitt hjemland, Afghanistan. Dessverre ble drømmen om fred knust der da Taliban brått tok over Kabul i august 2021, og mange av mine modige afghanske kolleger ble flyktninger.
Nå, midt i en ny konflikt i Midtøsten, føler jeg meg – som millioner av andre – maktesløs. Hvordan kan volden som tar tusenvis av uskyldige liv stoppes? Jeg har forsøkt å engasjere min jødiske familie i Jerusalem, har brukt lærdommen fra den afghanske fredsprosessen. Jeg har snakket med deres jødiske nettverk i USA og i Israel, stilt spørsmål, lyttet aktivt, anerkjent deres smerte og utfordret deres perspektiver.
Som millioner av andre over hele verden, har jeg bedt om våpenhvile, for å gi rom for reell fred. Fred er ikke bare fravær av krig. Det krever mot til å møte den andre parten, se dem i øynene og si: «Jeg har lært å hate deg – nå vil jeg høre din historie».
Forsøket på å initiere dialog med min jødiske familie for å støtte oppropet om å stoppe volden, møtte først utilgjengelige hjerter. Etter hendelsene den 7. oktober ser det ut til å være utløst en form for traume hos dem, det er aktivert en kjempe- eller flykterespons i hjernene deres. De valgte å kjempe og ville ikke gi seg før Hamas var «utryddet».
Hva har verdenssamfunnet av makt for å stoppe krigen som truer vår globale fred og sikkerhet? Uansett hva det er, må vi handle raskt.
Hver gang jeg ikke nådde inn til min jødiske familie, stilte jeg spørsmålet: «Hva er da håpet for fred hvis jeg ikke engang når inn til de som på mange måter representerer mine egne foreldre?». Men jeg ga meg ikke. Ukentlig skrev jeg til dem.
Etter hvert var det en kvinne fra deres vennenettverk som skrev at hun ville ta samtalen videre. Hun er en jødisk sionist som var åpen for dialog. Samtalen vår var så lærerik at jeg valgte å spille den inn på podkast.
Siden har flere fra min jødiske families nettverk skrevet til meg og spurt om alternativer for fredelig løsning. Senest en jødisk mann, som skrev at hans unge sønn har kjempet Israels krig i Gaza i to måneder. Han vil ha ham hjem.
Jeg ser at dette på ingen måte er klart. Veien til fred er lang, og den militære krigen må først og fremst stoppes. Samtidig ser jeg at dialog er mulig. Med tålmodighet og aksept kan mennesker snakke sammen selv i vanskelige tider. Det er ikke alle som vil være klare for denne dialogen – men det vil være noen som er. De kan bære dialogfakkelen videre.
Spørsmålet vi som land og folk må stille oss, er: Hva mer kan Norge gjøre for å stoppe krigen i Gaza?
Vi har lært etter 20 år i Afghanistan at krig og fred ikke kan eksistere samtidig. Men hvordan kan vi stoppe krigen? Mennesker over hele verden har protestert, FN-sjefen har uttrykt ønske om våpenhvile flere ganger, og nå har Sør-Afrika klaget Israel inn for FN-domstolen med anklager om folkemord på palestinere på Gazastripen.
Les også: Barn skal ikke sultes i hjel
Israel har avvist anklagene. Selv om domstolens beslutninger ikke er bindende for stater, med mindre de på forhånd har forpliktet seg til å etterleve dem, har det vist seg vanskelig å håndheve dem. Avgjørelser kan bli ignorert. Sør-Afrika har likevel valgt å ha en tydelig stemme og handle. Hva annet har verdenssamfunnet av makt for å stoppe krigen som truer vår globale fred og sikkerhet?
Uansett hva det er, må vi handle raskt.
Det er 100 år siden krigen startet, og den siste tiden er det flere tegn som peker på at krigen kan spre seg til andre land i Midtøsten. Vi trenger flere og tydelige stemmer som handler.
Les også: Vi må være tydelige nå
Volden må stoppes, slik at dialogen kan fortsette. For dialog er bare mulig når du ikke må løpe fra bomber og frykte for dine barn på alle sider.
Spørsmålet vi som land og folk må stille oss, er: Hva mer kan Norge gjøre for å stoppe krigen i Gaza i dag?