Det grønne skiftet er tåketale

«Det grønne skiftet» ble i 2015 kåret til årets nyord. Det brukes flittig, gjerne som en forsikring om at samfunnet på er på rett vei. Men kanskje brukes det så mye fordi det er egnet til å tåkelegge miljødebatten?

Store Norske Leksikon sier at «det grønne skiftet» bare betyr en generell forandring i mer miljøvennlig retning, og at det dermed er upresist. I Dagsavisen 26. oktober brukte Jo Moen Bredeveien begrepet om behovet for fornybar energi. Denne bruken er utbredt, men den grønne omstillingen som fremtiden krever innebærer også ivaretagelse av naturverdiene.

I kortform kan vi si det slik: Det hjelper ikke å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser. Vi trenger naturens økosystemtjenester som levering av rent vann og andre produkter, og et artsmangfold som pollinerer, bryter ned avfallsstoffer og produserer jord.

Ikke uten grunn poengterte naturkrisemøtet i Montreal i desember 2022 at en tredjedel av verdens naturområder bør vernes. Det ble også fremhevet at vern av naturområder er et viktig klimatiltak, fordi fungerende natur absorberer klimagassen karbondioksid. Dessverre har naturvern og biologisk mangfold fremdeles karakter av å være «det glemte miljøproblemet», både i statsbudsjetter og i praktisk politikk.

Etter 50 år med eget miljødepartement er norske naturverdier truet som aldri før. Hele fem tusen arter er oppført på rødlistene over arter som har større eller mindre problemer. Til og med villreinen, som vi har et internasjonalt ansvar for, står nå på listen. Bit for bit blir reinen fratatt sine urgamle leveområder, etter hvert som svære hyttefelt, veisystemer og andre inngrep forbruker mer og mer av fjellnaturen.

Også langs kysten, i skogene og i de siste villmarkene skjer det et konstant tap av ekte natur. I 1965 kom strandplanloven, som skulle stoppe den galopperende nedbyggingen av kystnaturen. Kommunene ble gitt retten til dispensasjoner, noe som utviklet seg til et forvalteranarki.

Unntakene fra loven er blitt nærmest normen. Til og med i verneområdene gis det dispensasjoner fra bestemmelsene.

Dessverre har naturvern og biologisk mangfold fremdeles karakter av å være «det glemte miljøproblemet», både i statsbudsjetter og i praktisk politikk.

I Naturvernforbundets tidsskrift Natur & Miljø nr. 2 i 2022 ble tillatelser til å foreta inngrep i vernet natur oppsummert. Det gjaldt ulike aktiviteter som motorferdsel, bergverks- og gruvevirksomhet, bygninger, veier og tele- og energianlegg. I perioden 2013–2022 ble det gitt hele 4.374 dispensasjoner i naturreservatene. Hele ni av ti søknader ble innvilget.

Nylig kom også NRKs avsløring av at det er foretatt 44.000 inngrep i norsk natur på fem år.

På energiområdet kunne man ha prioritert streng og kreativ energisparing, forbud mot sløsing, oppgradering av eksisterende kraftverk, varmepumper, massiv satsing på solenergi og andre smarte knep. Å angripe vår verdifulle natur burde være aller, aller siste utvei.

Men tanken om å spre hundretalls av vindturbiner i vår internasjonalt enestående natur svirrer fremdeles i politikernes hoder, og lokalbefolkningens omsorg for nærnatur og naturarv sees på som et problem. At vindindustrien i seg selv er både ressurs- og energikrevende, at den fører til store utslipp av klimagasser før møllene begynner å virke, og at møllevingene etter hvert representerer et vrient avfallsproblem, snakkes det lite om.

Dagens naturvernpolitikk er mer grå enn grønn. Begrepet «det grønne skiftet» tåkelegger miljødebatten og kan fremme handlingslammelse på viktige felter.

Stortinget vedtok i 2016 at ti prosent av skogsarealet skulle vernes, men vi er bare halvveis og vernet går med sneglefart. Samtidig hogges det i noen av de eldste og biologisk mest verdifulle skogene.

Når regjeringen nylig prøvde å redusere bevilgningene til skogvernet, røper dette en manglende interesse for artsmangfoldet i Norge. Heldigvis klarte SV å reparere dette, til og med å øke beløpet til en milliard. Fem tusen arter står på den norske rødlisten, og halvparten av de truete artene er skogslevende.

Stortinget vedtok i 2016 at ti prosent av skogsarealet skulle vernes, men vi er bare halvveis og vernet går med sneglefart. Samtidig hogges det i noen av de eldste og biologisk mest verdifulle skogene.

Lan Marie Nguyen Berg: Norge i rødt og blått blir grått?

Regjeringen overser også suverent våre internasjonale forpliktelser. Den gjør det motsatte av hva naturkrisemøtet vedtok i Montreal i desember 2022, der en kraftig økning av vernet areal var et hovedbudskap.

I 1992 var Norge et av de første landene som undertegnet den viktige biomangfoldkonvensjonen, som forplikter oss til å ta mangfoldet av arter og naturtyper med oss inn i fremtiden. Vi har til og med en klar og moderne naturmangfoldlov å ta hensyn til – og selve Grunnlovens §112. Den sier: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Regjeringen Solberg foretok flere administrative grep som betød en nedbygging av naturvernarbeidet, og disse endringene er dessverre beholdt av dagens regjering. Den viktige planavdelingen i Klima- og miljødepartementet ble tatt ut og flyttet til Kommunaldepartementet. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 var det et hovedgrep at det nye departementet skulle ha det overordnete ansvaret for arealdisponeringen, som er så viktig for vern og forvaltning av norsk natur.

Solberg-regjeringen ba også statsforvalternes miljøavdelinger om ikke å blande seg inn i kommunale virksomheter, dersom det ikke gjaldt nasjonale hensyn. Dette førte til en hyttebonanza i fjellskogen og økt forbruk av kystnatur. Den lokale friheten utviklet seg til å bli – nettopp – et nasjonalt problem.

Alle naturarealer ligger i kommuner, og alle rødlistearter bor i kommuner. Alle myrer og våtmarker, som nå må bevares fordi de akkumulerer karbon, ligger i kommuner.

Når kommandostrukturen i miljøvernet på denne måten svekkes, blir det vanskelig å omsette internasjonale og nasjonale forpliktelser til praktisk politikk. For det er slik at alle naturarealer ligger i kommuner, og alle rødlistearter bor i kommuner. Alle myrer og våtmarker, som nå må bevares fordi de akkumulerer karbon, ligger i kommuner. Var det noen som sa at hva kommunene gjør ikke er så viktig, og at de må få styre bruken av arealene selv, uten innblanding?

Det er tid for et virkelig grønt skifte i kongeriket. I mange kommuner betraktes natur fremdeles som mest verdifull i form av potensiell byggegrunn, og som «uutviklet» i intakt tilstand – slik amerikanerne så på prærien den gang det fremdeles var noe igjen av den.

En virkelig grønn holdning ville være å snu synet på natur opp-ned og si: Natur har en grunnleggende verdi som levested for artene, som viktige rekreasjonsområder, og som levering av flere økosystemtjenester.

Les også: Villreinen bør totalfredes

Hver kommune bør kartlegge sine naturverdier og føre et naturregnskap. Forbruk av natur må begrenses og nasjonale og internasjonale forpliktelser må prege kommunens arealforvaltning. Like mye som en kommune er stolt av sin kulturarv, bør den hegne om sin naturarv. Ferdig snakka, som statsministeren for en tid siden sa i en annen sammenheng.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen